mandag 8. januar 2018

Serbias Patriark - Julehilsen 2017

Den Serbisk-Ortodokse kirke til sine åndelige barn, Julen 2017
(2018 etter sivil kalender)

+IRINEJ
Ved Guds nåde;
Ortodoks erkebiskop av Pec, Metropolitt av Beograd Karlovci og Serbisk Patriark, sammen med alle Hierarker i den Serbisk-ortodokse kirke. Til hele presteskapet, munker og nonner, og alle sønner og døtre av vår hellige Kirke: Nåde, barmhjertighet og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus og Den hellige ånd. Vi hilser dere med julens glade budskap:
FRED FRA GUD! KRISTUS ER FØDT!
 «Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!
(2. Kor.5,17)
Kjære brødre og søstre,
Fundamentet for Guds Nye og Evige pakt ble lagt denne dagen, på den første julen i historien. For på denne dagen, kjære åndelige barn, fullendte den Gud- Han som er før alle tidsaldre -  noe som er større enn selve skapelsen av universet. På denne dagen ble profetiene som var gitt våre forfedre oppfylt. I fred lot Den allrene og mest velsignede Evigjomfru Maria dette løfte som profetene i uminnelige tider hadde forutsagt gå i oppfyllelse: Gud Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss (jf. Joh. 1,14). Den himmelske Faderens Sønn kom inn i menneskehetens tidsalder, så menneske skulle bli evig med Gud. Gud den Allmektige, «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjeners skikkelse og ble mennesker lik» (Fil. 2,7). Slik ble Han i kjødet ett med vår ringhet, for slik å gjøre oss lik med Bildet av hans herlighet.  Derfor sier Apostelen Paulus opprømt: «Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier!» (Rom. 11,33).
På denne dagen sang englenes hærskarer den vakreste og inspirerte hymnen: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker av Guds velbehag!». Og stjernen viste til Betlehem, Den hellige profet og konge Davids by. Betlehem – brødets hus -  byen hvor det sanne Levende brød kom ned fra himmelen, og nå sto frem i menneskenes verden. I det stille åndelige lyset den første julenatt, ble gjeterne bedt inn til å skue den evige og enbårne Sønnens menneskelige ansikt (Luk. 2, 4-15). Dette storslagne og fryktelige mysterium – at Gud ble åpenbart i kjødet – er utenkelig for engler og mennesker. Nettopp derfor ble Guds kjærlighetsfulle og evige plan utfoldet i stillhet i en ydmyk stall  i Betlehem, en stall fylt av saktmodighet og ufattelig godhet. Derfor, hvis vi ydmykt nærmer oss Davids by, sammen med de himmelske og jordiske kor av hellige, kan vi med våre åndelige øyne se hvorledes  Han – i hvem alt er skapt på himmel og på jord –  er åpenbart,  «for i hans kropp bor hele guddomsfylden» (Kol. 2, 9).  Denne gudommelige åpenbarte sannhet blir ropt ut i Den hellige Kirken utallige ganger, med ordene om at Guds Sønn «for oss mennesker og for vår frelses skyld kom [...] ned fra himmelen og tok kjød av Den hellige ånd og jomfru Maria og ble menneske». 
Den frelse som vår Trosbekjennelse taler om, kjære brødre og søstre, overgår enhver menneskelig forventning. Gud ble ikke menneske for å vise frem sin egen herlighet og majestet. Heller ikke for å vise seg med hele den himmelske hærskare som verdens Hersker.
Vår frelser nedverdiget seg til å bli født av den Allerhelligste Gudfødersken og evigjomfru Maria, slik at mennesket gjennom Den hellige ånds nåde og kraft skulle kunne bli født på ny, i dåpen og gjennom deltagelsen i Den hellige liturgien og gjennom livet i Kristus. Slik kunne mennesket bli gud gjennom nåden, en bror og en medborger til Gudemenneske Kristus.  Dette er gjort mulig for oss takket være den sanne fødsel til evig liv, gitt oss i den hellige dåpen, myrrsalvingen og hele det sakramentale livet. Dette sakramentale livet finner sitt høydepunkt i Den gudommelige liturgien, og dette høydepunkt følger vårt ønske  om å følge evangeliets hellige dyder. Det kristne livet begynner ved at vi kommer inn i fellesskapet som Guds barn, for fortsetter i Kirken ved at vi er deltagere i Guds nåde gjennom Kristi gudommelige liv. I Kirken finner vi alltid frelse, og vi skal til slutt også finne vår evige frelse der.
Det finnes en innsiktsfull hilsen på folkemunne fra gjest til vertskap, som uttrykker den lyseste og mest mirakuløse juleglede, og den lyder slik: «Gi, O Herre, helse og glede til dette hus! Må sunne barn bli født; må åkre og vinranker bringe rikelig frukt; må bygninger, stall og tun bli flere!» Sannelig, det er en dyp mening og et vidtrekkende budskap om livet skjult i denne gamle visdom. Kjære åndelig barn! Hverken vårt land eller de vakre byene og landsbyene; eller økonomisk vekst som vi streber etter; eller all verdens eiendeler er verdt noe som helst hvis vårt folk sakte men sikkert forsvinner ved at det blir født færre enn de som går bort. 
Vårt folk har hatt en stormende forhistorie helt fra begynnelsen av, med store prøvelser og  store problemer. Noen ganger måtte våre kristne forfedre bokstavelig talt gjenreise stat, økonomi, kultur fra asken– ja, de måtte gjenreise alt det som gjorde dem til fullverdige medlemmer av den europeiske sivilisasjon. De maktet alltid å reise seg igjen. Grunnen til det var at hjemmene var fylt med tro, gode gjerninger og styrke, og at barneflokkene vokste i stort antall.  La oss derfor komme i hu Guds lov, og la oss tenke over det budet Gud gav til våre forfedre: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! (1.Mos. 1, 28). Derfor, kjære elskede troende i Kristus; la oss ikke forsake å oppfylle dette budet! Kjærlighetens Herre ønsket selv å la seg bli født i kjødet og bo iblant oss, og gjennom hans fødsel av Jomfru Maria helliget han og gav mening til det å være mor og det å føde barn, for evig og alltid.
I disse hellige juledagene ber vi inderlig for våre brødre og søstre i troen både vårt hjemland og i utlandet. Vi håper at det gudommelige barnet Jesus Kristus kan få tenne det ydmyke gledes lys fra Betlehem i deres hjerter, i hvilket himmel og jord blir opplyst og er skinner frem. I denne stille natt vil vi især be alle troende om å være av ett hjerte og ett sinn med de lidende serbisk- ortodokse folk som med stor trofasthet beskytter og forsvarer vårt fotfeste i det hellige landet i Kosovo og Metohija. Vi må aldri glemme hvorledes dette landet ble gitt oss av Gud som et evig løfte. Stormende tider har kommet og gått. Tidligere var våre forfedres hjerter uløselig knyttet til Patriarkatet i Pec, Gracanica, Gudføderskens kirke i Levish, Banjska, Dechani, De hellige erkeengler og tusen av andre altere rundt om i Kosovo og Metohija. Våre forfedre visste og husket alltid på hvem som hadde vandret i dette hellige landet tidligere i det syvende århundre, ja enda tidligere, slik det er oppskrevet i de Bysantiske krøniker. Videre visste våre forfedre hvem som skrev opptegnelser på keramikk i det niende århundre og hvem som åpnet de første skoler i klostrene, hvem som skrev bøker, malte fresker og ikoner, bygde kirker, åpnet de første sykehus, og, hvem som skrev bøker på slaviske språk. Våre forfedre visste at den store Zupan av Ras Vukan forsvarte byen Zvecan  i det ellevte århundre. De visste hvilke herskere fra dynastiene Nemanjic, Lazarevic, Brankovic, Petrovic, Obrenovic og Karadjordjevic som bygde helligsteder rund om i de serbiske landområder. Våre fedre visste alt dette, kjære brødre og søstre. Og vi som er deres etterkommere, vet også alt dette. Men vi vet også noe mer. Vi vet at vår lidende folk i Kosovo og Metohija har forblitt der for å bekjenne sin hellige ortodokse tro som martyrer og at de med stort mot har måttet tåle prøvelser for sitt serbiske navn. Vi vet slik som de, og vi skal aldri glemme at Kosovo og Metohija er vårt Jerusalem, vårt hellige land. Slik kan vi, sammen med kong David som skrev salmene, i bønnen love at «om jeg glemmer deg, O Jerusalem», hvis jeg glemmer deg Kosovo og Metohija, «så la min høyre hånd bli glemt» (LXX Ps. 137, 5).
Våre brødre i troen, ikke bare i Kosovo og Metohija, men overalt ellers også, kjenner prøvelser i troen. På denne dagen inspireres vi på en spesiell måte av det gudommelige barnet Kristus idet å gi godt igjen til alle mennesker som brødre og venner, uansett hvordan andre behandler oss. Dette gjelder om det er i vårt hjemland eller andre områder, ja, i hele verden. Det gjelder uansett hvilke tro eller nasjonalitet andre har. Gud vil gi oss sin nåde slik at vi kan gjøre dette, slik som han bød oss. Vi vet at kjærlighetens Gud kommer til å spørre oss oss hva vi gjør imot andre, ikke hva de gjorde imot oss.
Idag, når den Allhellige jomfru Maria føder den Gud som er før alle tider, ber vi for alle mennesker. Især ber vi for de unge som ligger under for laster som narkotika, alkohol, perversitet, latskap, sinne, kjærlighet til penger, sjalusi, arroganse, utålmodighet, mangel på medlidenhet og alle andre laster som lover synlig lykke, men som i virkeligheten ødelegger menneskets Gud-gitte verdighet ved å gjøre det til slave under lidenskapene. Vi ber at hærskarenes Gud vil styrke dem så de kan lære sannheten å kjenne, og å se Guds bilde i seg selv. Da kan de reise seg og kaste av seg det åket de gale valg har lagt på dem. Vår Herre Jesus Kristus sa «... Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri [...] Den som gjør synd, er slave under synden» (Joh. 8, 32, 34). I ordets rette betydning er vi kun fri når vi lever et dydig liv, et liv som utgår fra et skapende fellesskap i kjærlighet med Gud selv. I motsetning til dette står misbruket av Guds gaver og misbruket av vårt potensiale som mennesker, gjennom det å velge en gal livsstil. Et slikt liv svekker og ødelegger vår frihet og undervurderer vår verdi som mennesker. I tillegg gror det frem en følelse av tomhet og meningsløshet som til slutt ender i åndelig slaveri. Kjære åndelige barn, sann frihet vil si frihet for Kristus, frihet for andre og for vårt liv og vår helse; det vil si frihet for evigheten. Slik frihet kan bare gies oss  av Gud, fordi Han er den sanne Frihet, mot og styrke. Denne friheten innebærer å innordne seg etter Guds vilje og en selvbeherskende holdning til vår neste og til hele skaperverket. Det er bare ved en slik frihet vi i vår nasjon kan komme over de konfliktene som tidligere var helt uhørt hos oss som vi nå dessverre hører oftere om, nemlig konflikter mellom ektefeller, foreldre og barn, slektninger og gudfedre og gudmødre.
De glade budskap om Kristi fødsel blandes idag i vår verden med lyden av våpen og krig. Vi lever i en verden hvor det er vold mellom individer og mellom nasjoner, hvor ulikhet og sosial urettferdighet opprettholdes, i en verden hvor uskyldige barn er offer for krig, misbruk og sult, imens en trusselen om en kjernefysisk katastrofe stadig svever over oss. Selv om dette angår oss, vil vi likevel ikke miste håpet om at vår bønn til det gudommelige barnet i Betlehem vil opplyse vårt mørke, og vende til det gode de som bærer makten i sine hender.
Vær ikke redde! Istedet for å henfalle til jordiske bekymringer og frykt, ber vi at freden fra Gud skal fylle våre hjerter! En slik fred er ikke passiv og likegyldig. Heller er den dynamisk, kreativ, men først og fremst er det en kontinuerlig aktiv kraft som har kraft til å omvandle og bringe frelse til alle rundt oss. Den hellige Seraphim [av Sarov] bekrefter det samme, når han i sin erfaring av Guds nåde sier: «Tilegn deg fredens ånd og tusen omkring deg vil bli frelst». 
Den Gud som er med oss, Emmanuel, er den Freden ved hvem himmelrikets fred kommer til oss. En slik fred kan ikke identifiseres med tidligere tiders, samtidige, eller fremtidige forsøk på å opprette et fredsrike på jorden. Den treenige Gud må alltid være i sentrum om det skal skapes fred. Kristi fred er unik, fordi den er tuftet på Faderens usigelige og ufattelige kjærlighet, som elsket verden så høyt at « han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh. 3, 16).  Gudemennesket Jesus Kristus ble født av Jomfru Maria for å dø på korset og oppstå fra de døde og slik gi fred og det evige livets velsignelse til hele skapningen. Denne fredens realitet nedkjemper synd og død. Kjære åndelige barn, vi erfarer ikke dette kun idag på selve festdagen for Jesu fødsel, men hver gang vi samles i våre hellige kirker for å forrette Den gudommelige liturgi, hvor vi får ta del i den levende Kristus.
Når vi idag feirer dagens fest, la oss be at våre hjerter blir stallen i Betlehem, i hvilken Kristus Guds sønn kan fødes. Slik kan vi opplyses av Betlehems stjerne. Når vi idag feirer   festdagen, la oss be om at våre hjerter kan bli som stallen i Betlehem, der Kristus, Guds sønn ble født. Da kan vi blir opplyst av lyset til Betlehemsstjernen og belyst med visdom fra  vismenn fra øst. Og inspirert av Den Hellige Ånd, som overskygget Moren over alle mødre og  beroliget angsten til Josef, den rettferdige, kan trygt utrope fra de fire verdenshjørner og kunngjøre vår Frelsers komme:
FRED FRA GUD – KRISTUS ER FØDT!
Gitt i Det serbiske patriarkatet i Beograd, Julen 2017.
Deres forbedere fremfor krybben til det gudommelige Kristus- barnet:
Erkebiskop av Pec, Metropolitt av Beograd- Karlovci og serbisk patriark IRENEJ

Metropolitt av Montenegro og Kystlandene AMPHILOHIJE
Metropolitt av Zagreb and Ljubljana PORFIRIJE
Biskop av Dabro-Bosna CHRISTOSTOM
Biskop of Sabac LAVRENTIJE
Biskop of Srem VASILIJE
Biskop of Banja Luka JEFREM
Biskop of Budim LUKIJAN
Biskop of Banat NIKANOR
Biskop of Ny-Gracanica-Midtvestens Amerika LONGIN
Biskop av Canada MITROPHAN
Biskop av Backa IRINEJ
Biskop av Storbritannia og Skandinavia DOSITEJ

Biskop av Vest- Europa LUKA
Biskop av Zicha JUSTIN
Biskop av Vranje PAHOMIJE
Biskop av Sumadija JOVAN
Biskop av Branicevo IGNATIJE
Biskop av Dalmatia FOTIJE
Biskop av Bihac og Petrovac ATANASIJE
Biskop avBudimlje og Niksic JOANIKIJE
Biskop of Zahumlje og Hercegovina GRIGORIJE
Biskop av Valjevo MILUTIN
Biskop av Ras and Prizren TEODOSIJE
Biskop av Vest-Amerika MAXIM

Biskop av Gornji Karlovac GERASIM
Biskop of Øst-Amerika IRINEJ
Biskop av Krusevac DAVID
Biskop av Slavonia JOVAN
Biskop av Østerrike og Sveits ANDREJ
Biskop av Frankfurt og hele Tyskland SERGIJE
Biskop av Timok ILARION
Biskop av Nis ARSENIJE
Biskop av Australia og New Zealand SILOAN
Biskop av Dalmatia NIKODIM
Vikar-biskop av Moravica ANTONIJE
Vikar-biskop av Dioclia KIRILO
DET ORTODOKSE ERKESTIFTET OCHRID:
Erkebiskop av Ochrid og metropolitt av Skoplje JOVAN
Biskop av Polos and Kumanovo JOAKIM
Biskop av Bregal MARKO
Vikar-biskop av Stobija DAVID

 Oversettelse: Maria og Johannes Solberg

tirsdag 19. desember 2017

Encyklika - Julen 2017 - Skandinavias Metropolitt

Kjære søsken i Kristus,

«Forferdes ikke! for se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal vederfares alt folket» (Lukas 2, 10). Med disse ordene betrygget engelen gjeterne den natten, da Gud «som intet kunne romme», tilpasset seg menneskelige begrensinger i grotten i Betlehem. Slik ble Gud menneske, for at vi kunne bli «guder ved nåde», som Athanasios den Store forteller oss.

Kristi fødsel er preget av en optimisme og et håp ved hvilke vi tar kontakt med det guddommelige Barnet, som er kjærlighetens og overbærenhetens, fredens og bistandens, ydmykhetens og menneskekjærlighetens Gud blitt kjød.

Inkarnasjonens mysterium er vanskelig å fatte for menneskelige tanker. Hvordan er det mulig for Gud å bli menneske og identifisere seg med sin skapelse? Kristus blir menneske i en verden som fortsetter å drive urett, å skape og påvirke smerte, en verden med store konflikter og sammenflettede interesser, mellom nasjoner og folkeslag, religioner og sivilisasjoner.

La oss denne Julen sikte på og fordømme denne menneskelige forferdelsen og krenkelsen av mennesket og dets verdi, den moderne verdens forvrengte og fremmede tenkemåte og oppførsel, og la oss oppleve Gudmenneskets fødsel på en egenartet måte.

I dette misjons-bispedømmet underlagt Det økumeniske patriarkat, Det hellige metropolittdømme av Sverige og hele Skandinavia, forblir vi, ved nåden til den nyfødte Gud, viet til vår ustanselige bønn og inderlige innsats for å gi de fem landene det består av vårt nærvær og vitne.

Med deres fullstendige støtte, har seks nye menigheter blitt opprettet: 4 i Sverige (Apostel Kleopas i Kalmar, Gudføderskens Inngang i Borås, Hl. Konstantin og Helene i Jönköping, og Hl. Nikolai-klosteret i Rettvik) og 2 i Norge (Hl. Nektarios i Stavanger og Hl. Chrysostomos av Smyrna i Bergen).

I 2018 vil vi, med Guds hjelp, opprette Apostel Bartholomeus’ menighet i Reykjavik, Island, siden vi hadde den store ære av å ta imot Hans Allhellighet den Økumeniske Patriark Bartholomeos der sist oktober.

I 2018 vil vi også bli deltakere i en særegen glede og velsignelse: fordoblingen av våre menigheter på skandinavisk jord. La oss alle bidra, hver og en, til å virkeliggjøre vår felles visjon. Jeg ber dere: be at våre menigheter vil bemannes av flere verdige geistlige og oppbyggende lekfolk, og at de vil berikes med engasjement for alle aldersgrupper mens de samtidig fortsetter med restaurasjonsarbeid; alt til Guds ære!

I 2018 vil også Hl. Johannes Gullmunns Guddommelige Liturgi gis ut på gresk, engelsk og svensk. Behovet for dette arbeidet kom fra våre svensktalende medlemmers behov for å forstå Den guddommelige liturgi, spesielt vår ungdom, da mange av disse kommer fra blandet bakgrunn og det de forstår av de liturgiske tekstene er begrenset. De nektes derfor muligheten til å fatte rikdommen i vår liturgiske tradisjon.

Mine søsken, la oss forsikre oss om at Kristus vil være tilstede denne julen, med oss, nær oss, i oss! Med vår deltakelse i Kirkens sakramentale liv, som renner over med gleden til det guddommelige Ordets Inkarnasjon. La oss følge Betlehems strålende, betryggende og håpefulle stjerne.

Julen minner oss på at Kristus «kom til oss fra det høye». Vi må i gjengjeld gjøre det samme for våre nære søsken, flyktningene, innvandrerne; innvandrerne fra Hellas, men også fra hvert annet land. La oss øke vår innsats for å hjelpe disse menneskene i hele vårt Metropolittdømme. Gud så menneskelighetens tragiske fall og derfor kom til jorden som en flyktning og en innvandrer!

Med ønske og sikkerhet om at vår Herre vil fødes og ta bolig i våre hjerter, ønsker jeg dere god Jul og velsignet nyttår av hele min sjel, både til dere og deres familier, med helse og lykke.

Med all min kjærlighet,

+ Metropolitt Kleopas av Sverige og Hele Skandinavia

Encyklika - Julen 2017 - Den økumeniske patriark

No. 1123
PATRIARKAL BESKJED
TIL KRISTI FØDSEL

+ BARTHOLOMEOS
Ved Guds nåde Erkebiskop av Konstantinopel – Nye Roma og Økumenisk Patriark
Til Kirkens fylde
Nåde, miskunn og fred fra Frelseren Kristus født i Betlehem


Kjære brødre og søstre i Kristus, kjære barn,

Ved Guds nåde, er vi igjen blitt verdiget å nå feiringen av det guddommelige Ords kjødelige fødsel, Han som kom til verden for å gi oss «velvære»,[1] syndenes forlatelse, og befrielse fra lovens gjerninger og døden, for å gi oss sant liv og stor glede, som «ingen tar fra oss».[2]

Vi ønsker velkommen til «Gud som er fullkommen i alt»,[3] som «brakte kjærlighet til verden,»[4] som «står oss nærmere enn vi selv.»[5] Ved uttømmelse (kenosis), stiger det guddommelige Ord ned til skapelsen i en «ubeskrivelig og uforståelig nedstigning».[6] Den «som intet kan romme» rommes i Jomfruens skjød; det største eksisterer i den minste. Dette store kapittelet i vårt tro handler om hvordan den transendente Gud «ble menneske for menneskene»,[7] mens Han forble et «uforklarlig» mysterium. «Inkarnasjonens store mysterium forblir alltid et mysterium».[8]

Denne underlige og paradoksale hendelsen, «som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphav»,[9] er grunnlaget for gaven av menneskets guddommeliggjøring. «Det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst».[10]

Dette er den høyeste sannhet om frelsen: at vi tilhører Kristus, at alt forenes med Kristus, at vår fordervede natur gjenskapes i Kristus, at bildet gjenopprettes og veien til likheten åpnes for alle folkeslag. Ved å påta seg menneskelig natur, fastslår det guddommelige Ord menneskenes enhet ved et guddommelig fellesmål og felles frelse. Og det er ikke bare mennesket som frelses, men hele skapningen. Slik Adam og Evas fall berørte hele skapelsen, slik berører Inkarnasjonen til Guds Sønn og Ord hele skapelsen. «Skapelsen anerkjennes som fri når de som en gang var i mørke ble lysets barn».[11] Basilios den Store kaller oss til å feire Kristi hellige fødsel som «hele skapelsens fellesfeiring», som «verdens frelse — menneskelighetens fødselsdag.»[12]

Atter en gang lyder ordene «Kristus er født» i en verden som dessverre er full av vold, grove konflikter, sosial ulikhet og forakt for grunnleggende menneskerettigheter. 2018 markerer sytti år siden Menneskerettighetserklæringen som, etter den forferdelige opplevelsen og ødeleggelsen av 2. Verdenskrig, var et uttrykk for de høyverdige fellesidealene alle folkeslag og land må respektere uten svik. Men forakt for erklæringen fortsetter, mens forskjellige brudd og bevisste feiltolkninger av menneskerettighetene undergraver deres respekt og realisering. Vi fortsetter å ikke lære fra historien, eller ikke å ville lære. Heller ikke den tragiske erfaringen av vold og krenkingen av menneskepersonen, eller forkynnelsen av edle ideer, har forhindret fortsettelsen av krig, maktopphøyelse og utnyttelse. Heller ikke har teknologiens dominans, utrolige oppnåelser innenfor vitenskapen, og økonomisk fremgang ført til den sosialrettferden og freden vi lenger etter. I vår tid har de rikes forbruk tvert imot økt mens globaliseringen ødelegger forutsetningene for sosial bindekraft og harmoni.

Kirken kan ikke overse disse truslene mot menneskepersonen. «Det finnes ikke noe så hellig (hieron) som mennesket, hvis natur Gud selv deltok i.»[13] Vi strever etter menneskelig verdighet, beskyttelse av menneskelig frihet og rettferd, mens vi godt vet at «sann fred kommer fra Gud»,[14] at mysteriet om det guddommelige Ords Inkarnasjon og at gaven av menneskets guddommeliggjøring åpenbarer sannheten om frihet og menneskets guddommelig skjebne.

I Kirken opplever vi frihet ved Kristus, i Kristus og med Kristus. Og denne på frihetens fjelltopp står kjærligheten «som ikke søker sitt eget»[15] men er «av et rent hjerte».[16] Enhver som setter sin lit til seg selv, søker sin egen vilje, og er selvforsynt — enhver som søker guddommeliggjøring alene og gratulerer seg selv — tenker bare på seg selv og sin individuelle selvkjærlighet og selvfornøydhet; en slik person ser bare på andre som en nedsettelse av individuell frihet. Frihet i Kristus er derimot alltid vendt mot ens neste, alltid vendt mot den andre, og taler alltid sannhet i kjærlighet. Den troendes mål er ikke å hevde sin rett, men å «følge og oppfylle Kristi rett»[17] med ydmykhet og takk.

Denne sannheten om livet i Kristus, uten frihet som kjærlighet og kjærlighet som frihet, er hjørnesteinen og forsikringen for menneskelighetens fremtid. Når vi bygger på dette inspirerte etos, er vi i stand til å konfrontere verdens store utfordringer, om ikke bare truer vår velvære men vår overlevelse.

Sannheten om «Gudmennesket» er vårt svar til den modere «menneskeguden», og bevis på vårt evige reisemål, slik det forkynnes av Den ortodokse kirkes Hellige og Store Konsil (Kreta, 2016): «Den ortodokse kirke kommer den moderne verdens ‘menneskegud’ i møte med ‘Gudmennesket’ som den endelige målestokken for alle ting. ‘Vi taler ikke om et menneske som har blitt guddommelig, men om Gud som har blitt menneske.’ Kirken åpenbarer den frelsende sannheten om Gudmennesket og Hans Legeme, Kirken, som det frie livets kjerne og modus, den som «taler sannhet i kjærlighet», og som deltakelsen her på jord i den oppstandne Kristi liv.»

Det guddommelige Ordets inkarnasjon er bekreftelsen og sikkerheten om at Kristus personlig veileder historien som en reise mot himmelriket. Så klart er Kirkens reise mot himmelriket, som ikke realiseres langt fra eller uavhengig historisk virkelighet, har aldri vært foruten vansker. Allikevel, er det midt i slike vansker at Kirken vitner til sannheten og utøver sin helliggjørende, pastorale og forvandlende misjon. «Sannheten er Kirkens søyle og grunnvoll … Kirken er universets søyle … og dette er et stort mysterium, et guddommelig mysterium.»[18]

Søsken og barn i Herren,

La oss sammen feire — med nåden til det guddommelige Ord, som tok bolig i oss, og med fryd og fullkommen glede — Julens høytid, som varer i tolv dager. Fra Fanaren ber vi at vår Herre og Frelser — som ble kjød i sin kjærlighet for alle mennesker — vil i løp av det kommende nye året gi alle fysisk og sjelelig helse, samt fred og kjærlighet for hverandre. Må Han beskytte sin hellige Kirke og velsigne dens tjenesteverk for Hans allhellige og høylovede Navns ære.

Julen 2017
+ Bartholomeos av Konstantinopel
Deres trofaste forbeder foran Gud

Skal leses i kirken under den Guddommelige Liturgi på 1. juledag, etter lesningen fra Det hellige evangelium.



[1] Gregor Teologen, Preken XXXVIII over Theofania, dvs. Frelserens Fødsel, ii, PG 36, 313.
[2] Johannes 10, 14.
[3] Siste Doxastikon fra Julens Storvesper.
[4] Nikolaos Kabasilas, Kristi Liv, vi, PG 150, 657.
[5] Ibid., vi, PG 150, 660.
[6] Johannes Damaskinos, En Nøyaktig Fremstilling av Den ortodokse tro, iii, 1, PG 94, 984.
[7] Maximos Bekjenneren, Diverse kapitler om teologi og økonomi om dyd og last, 12, PG 90, 1184.
[8] Ibid.
[9] Kolosserbrevet 1, 26.
[10] Apostlenes Gjerninger 4, 12.
[11] Iambisk Katavasia til Kristi Dåp, Ode VIII.
[12] Basilios den Store, Preken over Kristi Fødsel, PG 31, 1472–73.
[13] Nikolaos Kabasilas, Kristi Liv, vi, PG 150, 649.
[14] Johannes Gullmunn, Om 1. Korinterbrev, 1. Preken I, PG 61, 14.
[15] 1. Korinterbrev 13, 5.
[16] 1. Brev til Timoteus 1, 5.
[17] Theotokion, Lovprisningenes Aposticha, 12. oktober.
[18] Johannes Gullmunn, Om 1. Timoteus, Preken XI, PG 62, 554.

Ver ikkje sint, reager ikkje, bevar indre stille

Då eg studerte teologi hadde eg den store velsigninga av å verta åndeleg son av ein gresk biskop, Biskop Kallistos av Zelon. Siste delen av hans liv var han biskop i Denver i det greske erkebispedømet. Det var han som lærde  meg Jesusbøna. Hans åndelege visjon hadde tre veldig enkle punkt:

  1. Ver ikkje sint.
  2. Reager ikkje.
  3. Bevar indre stille.

Desse tre åndelege prinsippa, eller disiplinane, er eigentleg heile Filokalia i ein sum, samlinga av ortodoks kristen åndeleg visdom. Og dei er disiplinar kvar enkelt av oss kan praktisera, uansett kor me er livet - om me er i eit kloster eller på skulen; om me er ektemakar eller pensjonerte; om me har ein jobb eller om me har små born å springa etter. Viss me kan halda fast på og øva oss i desse tre prinsippa vil me vera i stand til å gå djupare og djupare i vårt åndelege liv.

Blir ikkje sint.
Når me ser på det indre rotet i våre liv, i våre hjarto og sjeler, kva finn me? Me finn gamalt sinne [resentments]. Me finn minner om gale ting gjort mot oss. Me finn sjølv-rettferd. Me finn desse i oss på grunn av stoltheit. Det er stoltheita som gjer at me held fast på våre unnskyldningar for fortsatt sinne mot andre menneske. Og det er såra stoltheit, eller sjølvskryt, som matar vår misunning og sjalusi. Misunning og sjalusi fører til sinne og bitterheit.

Bitterheit fører til ei rekkje problem. Dess meir bitre me er på andre menneske, dess meir deprimerte vert me. Og dess meir vert me oppslukt av attrå etter å ha det dei har, som er misunning. Ofte vil me så ty til vanedannande bruk av substansar frå den materielle verda – om det er mat eller alkohol eller piller eller sex eller noko anna – det handlar om å sjølvmedisinera oss til å gløyma og distrahera oss bort frå vårt sinne.

Ein av dei mest verdifulle og viktige tinga som me dermed kan gjera er å ta ei vurdering av sinnet vårt. Og ein av dei beste tinga måtane å gjera dette på er å gå til skrifte. Og ikkje berre ein gong, før me blir døypt eller myron-salva (krismert/konfirmert). I løpet av vårt åndelege liv kan me skrifta fleire gonger, for å verkeleg grava ned i fortida vår og sjå på dei bitre tankane me ber mot andre menneske. Dette vil hjelpa oss til å gjera den tøffe jobben det er å overvinna bitterheita gjennom tilgjeving.

Kva tyder tilgjeving? Tilgjeving tyder ikkje å unnskylda eller rettferdiggjera det nokon har gjort. Til dømes ved å seia «Ja, han misbrukte meg, men det er OK, det er berre hans natur», eller «Eg fortente det». Nei, viss einkvan misbrukte deg så var det ei synd mot deg. Men når me held fast på det vonde, når me held på sinne og bitterheit inni oss sjølv, mot dei som har misbrukt oss, så held me deira misbruk mot oss i live. Me fortsetter misbruket deira mot oss sjølve. Den vonde sirkelen lyt stoppast. Den personen er truleg langt borte og har for lenge sidan gløymt oss, eller at me nokon gong har eksistert. Men kanskje ikkje. Kanskje var det ein forelder eller ein annan nær person, som gjer sinnet desto meir bittert. Men for din eigen fred og di eiga sjel si skuld, treng me å tilgi. Me bør ikkje rettferdiggjera handlinga, men me bør undersøka handlinga og sjå at bak stod ein person som slit med synd. Me bør sjå at den personen som me har vore bitre på, den personen me treng å tilgi, ikkje er noko forskjellig frå oss, at dei syndar akkurat som me gjer, og me syndar akkurat som dei gjer.

Sjølvsagt, det hjelper viss personen som me er bitre på, den personen som såra eller misbrukte oss på nokon måte, spør oss om tilgjeving. Men me kan ikkje venta på dette. Og me kan ikkje halda fast på vårt sinne etter å ha sagt at me har tilgitt. Tenk på Fadervår: «Forlat oss vår skuld som me og forlèt våre skuldmenn». Viss me ikkje tilgir, så kan me ikkje ein gong be Fadervår utan å fordømma oss sjølve. Det er ikkje det at Gud fordømmer oss. Me fordømmer oss sjølv ved å nekta å tilgi. Me vil aldri ha fred viss me ikkje tilgir, berre sinne. Det er ein av dei vanskelegaste tinga å gjera, og vår kultur forstår det ikkje. Det er å sjå på den personen me treng å tilgir, og så elska dei – på trass av korleis dei har synda mot oss. Deira synd er deira synd, og den treng dei å handsama sjølv. Men me syndar i vår reaksjon mot deira synd.

Reager ikkje.
Så det fyrste åndelege prinsippet – hald ikkje fast på sinne – fører til det andre. Me må læra å ikkje reagera. Dette er berre ei naturleg følgje av å «venda det andre kinnet til». Når nokon seier noko som sårar oss, eller når nokon gjer noko sårande, kva er det som vert såra? Det er vårt ego. Ingen kan i sanning såra oss. Dei kan kanskje forårsaka fysisk smerte eller emosjonell smerte. Dei kan jamvel drepa kroppen vår. Men ingen kan skada våre sanne sjølv. Me må ta ansvar for våre eigne reaksjonar. Då kan me kontrollera våre reaksjonar. 

Det finst ei rekkje nivå til dette prinsippet. På det mest openberre planet; viss nokon slår deg, så slår du ikkje tilbake. Vend det andre kinnet til, er Herrens lære. Det er vanskeleg nok. Men det er eit endå djupare nivå. For viss nokon slår deg og du unnlèt å slå tilbake – men i hjarta ditt foraktar dei, og ber på sinne og hat og bitterheit mot dei, så har du framleis tapt. Du har framleis synda. Du har framleis brote din relasjon med Gud, fordi du ber det sinnet i hjarta ditt. 

Ein av dei tinga som er så vanskeleg å koma til rette med, er den realiteten at når me ber på sinne og  bitterheit i våre hjarto, stiller me opp barrierar mellom Guds nåde inne i oss sjølve. Det er ikkje det at Gud sluttar å gi oss sin nåde. Problemet er at me seier « Nei. Eg vil ikkje ha den». Kva er Hans nåde? Det er kjærleiken hans, miskunna hans, medkjensla hans, hans aktivitet i våre liv. Dei heilage fedrane lærer oss at kvart menneske som nokon gong har vorte født på denne jorda ber Guds bilete uforfalska i seg. I vår tradisjon er det ikkje noko som heiter ein fallen natur. Det finst falne menneske, men ikkje fallen natur. Implikasjonane i denne sanninga er at me ikkje har noko unnskyldning for synda vår. Me er ansvarlege for syndene, for vala me gjer. Me er ansvarlege for handlingane våre og får reaksjonane våre. «Djevelen fekk meg til å gjera det», er ikkje noko unnskyldning, for djevelen har ikkje meir makt over oss enn me gir han. Dette er vanskeleg å akseptera, for det er veldig greitt å skulda på djevelen. Det er også veldig greitt å klandra einkvan i vår fortid. Men det er også lygn. Vår val er våre eigne.

På eit endå djupare nivå, lærer dette åndelege prinsippet – reager ikkje – at me treng å læra å ikkje reagera på tankane våre. Eit av dei mest fundamentale aspekta av dette er å vakta over sitt eige indre. Det kan verka som ei overveldande oppgåve, når ein tek i augnemål kor mange tankar me har.  Likevel, den indre vaktinga treng ikkje å vera fokusert på tankane. Vaktinga må vera fokusert på Gud. Me treng å oppretthalda det vedvarande medvitet om Guds nærvær. Viss me gjer det, vil tankane våre ikkje ha makt over oss. Me kan, for å seia det med heilage Benedikt, slå tankane våre mot nærværet åt Gud. Dette er eldgamal fedrelære [patrologi]. Me fokuserer vår merksemd på å hugsa Gud. Viss me kan gjera det, vil me begynna å kontrollera våre vanskelege tankar.  Våre reaksjonar handlar om våre tankar. Når alt kjem til alt, viss nokon seier eitkvart stygt til oss, korleis reagerer me? Me reagerer fyrst i tankane. Kanskje er me vane med å slå tilbake med eit stygt svar etter å ha vorte fornærma. Men å vaka over sinnet vårt, slik at me opprettheld det levande fellesskapet med Gud gir ikkje rom for distraherande tankar. Det finst mykje rom viss me bestemmer oss for at me treng å tenkja nøye gjennom noko, i Guds nærvær. Men så snart me tek del i noko hatefullt, så lukkar me Gud ut. Det motsette er også sant - så lenge me held vår kopling til Gud open, vil me ikkje vera i stand til å delta i noko hatefullt. Me reagerer ikkje.

Bevar indre stille.
Det andre prinsippet fører oss til det tredje. Det handlar om å praktisera indre stille. Bruken av Jesusbøna er eit ekstremt nyttig reiskap for å oppnå dette. Men Jesusbøna er eit middel, ikkje eit mål. Det er eit middel for å gå djupare og djupare i samfunnet (med Gud). Det er eit middel for å oppnå medvitet av Guds nærvær, og å halda på dette medvitet. Bøna vart utvikla innan den hesykastiske tradisjonen, i ørkenen og på Det heilage fjellet.

Men hesykasme handlar ikkje berre om Jesusbøna. Indre ro og stille er også ein viktig del. Indre stille er ikkje det same som tomheit - det er å fokusera på medvitet av Guds nærvær i djupet av hjarta våre. Ein av dei viktige tinga me aldri må gløyma, er at Gud ikkje er «der ute» ein stad. Han er ikkje berre i nattverdskalken, sjølv om hans herlegdom manifesterer seg der. Gud er alle stader. Og Gud bur i djupet av hjarta våre. Når me veit i djupet av hjartet at der bur Gud, og held vårt fokus på den kjernen, forsvinn vonde tankar.

Korleis gjer me dette? For å gå inn i djup stille er me avhengige av at mange av våre indre problem er avklara. Det må vera teke eit oppgjer med gamle irritasjonsmoment,  sinne og bitre tankar. Me må ha tilgjeve. Dersom ikkje, er det ikkje råd å oppnå indre ro, for straks ein prøver vil vår indre uro vella fram. Dette vil vera smertefullt, men er til sjuande og sist sunt. For når me prøver å finna sjelefred, men i staden finn mørket som lurar i sjela, kan me ta tak i det. Det held oss vekke frå stilla, held oss vekke frå Jesusbøna. Å konfrontera det, er berre ein del av prosessen. Og det tek tid.

Fedrane snakkar om tre nivå til bøna. Det første nivået er å seia bøna høgt. Her brukar ein gjerne ei bønelekkje, medan me seier "Herre Jesus Kristus, Guds son, forbarma deg over meg", eller kva form av bøna ein no nyttar. Det neste nivået er mental bøn, der me seier bøna inni oss. Mental bøn, som kan bestå av Jesusbøna, bøner frå bøneboka eller også liturgiske bøner, hjelper oss å fokusera sinnet. Me blir personar med integritet (i ordets rette forstand), der munnen og tankane våre er på same stad og gjer det same. Me veit alle at når ein står i kyrkja, eller står og ber, at me av og til berre seier orda med leppene, medan tankane våre er fokuserte på handlelista. Det andre nivået hjelper os å overvinna dette problemet. Men det er ikkje det siste nivået.

Det høgaste nivået i bøna, er bøn i hjartet - eller åndeleg bøn. Her møter me Gud, i djupet av vårt indre. Her opnar me auget åt merksemda, med siktemålet alltid å vera nærverande for den Gud som alltid er nærverande i oss. Dette er kjernen og nøkkelen til heile prosessen med åndeleg vekst og forvandling.


Skrive av prestemunk Johan (Paffhausen) i 2004. Han er i dag metropolitt i Den russisk-ortodokse kyrkje utanfor Russland. Omsett av Øystein Silouan Lid

onsdag 23. august 2017

Én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke - 1. del: ÉN

av Metropolitt Hierotheos (Vlachos) av Nafpaktos

I Trosbekjennelsen bekjenner vi tro på «én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke». Nettopp disse fire ordene viser oss hva Kirkens egenskaper er […].

1.      ÉN

Kirken er én. Det finnes ikke mange kirker. Dette er knyttet til det faktum at Kirken er den gudmenneskelige Kristi Legeme. Kristus har ett Legeme; Han kan ikke ha mange kropper. Siden Hodet er ett, er Kroppen også én.

Kristus sa til Apostelen Peter, som bekjente Hans guddom: «du er Peter, og på den klippe skal Jeg bygge Min Kirke» (Matt. 16, 18). Her brukes ordet «kirke» i entall, ikke i flertall. Apostelen Paulus skriver: «således er vi mange ett legeme i Kristus» (Rom. 12, 5). Dette refereres til også andre steder, men jeg vil ikke siterer dem her. Men en kan se også fra disse at Kristi Kirke er én.

Når vi taler om Kirkens enhet, mener vi ved det to ting. Først at, til tross for at medlemmene er mange, så utgjør de kun ett Legeme, og at Kirken er det éne stedet der mennesket finner frelse.

Først må vi si at Kirken er én til tross for at den har mangfoldige medlemmer. Kristus brukte hjorden og hyrden som et bilde på dette. Siden hyrden som tar vare på fårene er én, og siden alle fårene utgjør én flokk, betyr dette at Kirkens enhet ikke ødelegges ved det store antallet medlemmer, heller ikke av lokale kirker som forenes og sammenknyttes av en felles tro og et felles liv. Hver lokale kirke er ikke én av mange såkalte kirker, men er Kristi Kirke. Heller ikke menigheter bryter Kirkens enhet, fordi hver menighet er Kirken i miniatyrform. Det fungerer på samme måte som med Nattverdslammet, Kristi Legeme. På Nattverdbordet blir Kristus «brutt men ikke splittet», og når vi deltar i de Uplettede Mysterier, eter vi derfor ikke en del av Kristus, men hele Kristus, fordi Kristus «deles på udelelig vis». Derfor er ikke Kirkens enhet brutt til tross for at det finnes mange lokale kirker og menigheter. Brudd finner sted som en følge av heresi. Når dette skjer er det ikke Kirken som brytes, men tidligere medlemmer av Kirken som bryter vekk og tar avstand fra den. Kirkens enhet går ikke fortapt, men de heretiske medlemmene bryter vekk fra denne enheten, og tilhører ikke lenger Kristi forenede Legeme.

Hl. Maximus Bekjenneren sier at, dog kristne kan fordeles i flere kategorier — alder, rase, nasjonalitet, tungemål, steder, levemåter, studier og personlige trekk —, selv om de «var skilt fra hverandre og kom til Kirken med forskjeller, ble de derved gjenfødt og gjenskapt i Ånden» og Kirken «gir like mye til alle og verdiger dem samme guddommelige form og navn, å tilhøre Kristus og bære Hans navn». Også Hl. Basilios den Store skriver om Kirkens enhet og sier, «Kristi Kirke er én selv om den møtes på forskjellige steder.» Disse sitatene, og Kirkens liv, driver vekk hver nasjonalistisk tendens. Så klart kan vi ikke kvitte oss med nasjoner og fedreland, men vi kan kvitte oss med nasjonalisme, som er en vranglære og en stor fare for Kristi Kirke.

Kirkens enhet er intern. Den kommer fra dens tilknytning til Kristus: først og fremst, fra en felles tro, som er dens liv, fra felles tilbedelse, og fra en felles kur til menneskets helbredelse. På samme måte som vitenskapsmenn verden rundt tar i bruk de samme midler og metoder for å oppdage noe, gjelder dette også for Kirken. Alle Kirkens medlemmer tar i bruk de samme legemidler. Og det er så klart derved de viser seg å være sanne medlemmer av Kirken.

Videre, er Kirken det eneste stedet der en finner frelse. I Kirken har vi løftet om at vi skal oppnå felleskap og enhet med Kristus og bli Hans sanne medlemmer. Og på denne måten vil vi oppnå guddommeliggjøring (theosis). En har så klart mulighet til å delta i nåden utenfor Kirken, som i Gammeltestamentet, men det er kun i Kirken at en blir medlem av Kristi Legeme, der en eter Kristi Kropp og drikker Hans Blod.

Som vi sa tidligere, bryter ikke de som skiller seg fra Kirken dens enhet, men de bryter selv vekk fra den og mister derved muligheten til å forene seg med Kristi gudmenneskelige Legeme. Derfor sier Hl. Maximus Bekjenneren: «La oss bevare vår frelses største og fremste legemiddel; jeg mener troens gode arv, og la oss bekjenne den bestemt i sjel og kropp slik de hellige fedrene lærte oss den».

I Kirken kan en leve alle Evangeliets dyder. Det er derfor det ikke finnes sann kjærlighet uten sann tro, og heller ikke sann rettferd og fred. Derfor er det hver kristens fremste oppgave å forbli forenet med Kirken, og holde på troen både som en bekjennelse og levemåte for å kunne oppnå alle Evangeliets dyder.

Det er sant at enkelte i dag snakker om «kirkenes forening». Men dette er et meningsløst uttrykk teologisk sett. Vi kan ikke snakke om forening, men om enhet i tro. Vi kan ikke snakke om kirker som er splittet fra hverandre og som strever for å oppnå sannhet og forening, men heller om Kirken som alltid er forent med Kristus og som aldri har mistet sannheten, og om menneskene som har brutt vekk fra den.

Noen av de som snakker om kirkenes forening bruker stadig vekk Kristi yppersteprestlige bønn fra Johannesevangeliet, og særlig delen av den der Kristus ber Faderen om at disiplene kan «være ett» og «at de alle må være ett» (Joh. 17, 20–22). Men dersom en leser hele teksten med oppmerksomhet, vil en oppdage at Kristus ikke referer til en forening av flere kirker som vil skje i fremtiden, men til disiplenes enhet som skal virkeliggjøres på Pinsedagen, da de vil motta Helligånden. Teksten handler om apostlenes forherligelse som skjedde på Pinsedagen. Ja, det var under Pinsen at apostlene ble medlemmer av Kristi Kirke, da de så Guds herlighet, de oppnådde guddommeliggjøring, og derved oppnådde felles enhet i Kristi ene Legeme. Enhver som opplever Pinsen i sitt personlige liv oppnår denne enheten. Apostelen Paulus, dog han ikke var tilstede med apostlene på Pinsedagen, avbildes allikevel på Pinse-ikonet fordi han også oppnådde å se Kristus og derfor er deltaker i apostlenes enhet med de andre.

2.      HELLIG


Oversatt fra: The mind of the Orthodox Church (Levadia: Birth of the Theotokos Monastery, 1998), 52–55.
Eldre innlegg Startsiden