torsdag 30. mai 2013

Livets mål: Theosis

Guddommeliggjøringen 
som livets mål.
av Arkimandritt Georg

Spørsmålet om vårt livs mål er ytterst viktig, fordi det angår det viktigste for mennesket: meningen med hans tilværelse på jorden. Hvis mennesket tar den riktige holdning om dette, hvis han innser sitt sanne mål, kan han da møte sitt livs daglige affærer på riktig vis, hans forhold til sine medmennesker, studier, arbeid, ekteskap og barneoppdragelse. Men, hvis han ikke tar den riktige holdningen om dette, vil han også mislykkes i alle andre deler av sitt liv. For hva slags betyning kan disse ha når det menneskelig liv i sin helhet, er meningsløst?

Fra så tidlig som det første kapittel av de Hellige Skriftene, åpenbares meningen ved vårt liv, når den hellige som skrev det forteller at Gud skapte mennesket ”i Hans bilde og likhet.” Vi kan her se hvor stor kjærlighet den Treenige Gud har for mennesket. Han ønsker ikke at han bare skal være en skapning med visse gaver (karismata), visse egenskaper, en viss overlegenhet over resten av skapelsen, men vil at han skal være en gud ved nåde.

Utvendig ser mennesket ut til å være kun et biologisk vesen, lik alt annet som lever, som dyrene. Mennesket er, så klart, et dyr, men, som Hl. Gregorios Teologen sier, ”Mennesket er den eneste skapning som skiller seg fra all skapelse, den eneste som kan bli en gud” (Preken på Teofania MPG 36, 324, 13).

”I Hans bilde” henviser til de gaver Gud gav til mennesket alene, i motsetning til de andre skapningene, så han er i Guds bilde. Disse gavene er: et rasjonelt sinne, en samvittighet, fri vilje (frihet), kreativitet, eros og en lengsel etter det fullstendige og for Gud, en personlig selvbevisthet og alt som får mennesket til å stå over resten av all levende skapning og som gjør ham til en person og personlighet. Med andre ord, alt det som gjør ham til en person er gaver ”i Hans bilde.”

Begavet med ”bildet,” er mennesket kalt til å oppnå ”likheten,” å oppnå guddommeliggjøring. Skaperen, Gud etter sin natur, kaller mennesket til å bli gud ved nåde.

Gud gav mennesket gaver ”i Hans bilde,” så han kunne stige veldig høyt, så han kunne med disse oppnå en likhet til sin Gud og Skaper: å ha, ikke et utvendig, moralsk forhold til Ham, men en personlig forening med sin Skaper.

Det er kanskje dristig bare å si eller tenke at vårt livs mål er å bli guder ved nåde. Men de Hellige Skrifer og kirkefedrene skjulte ikke dette fra oss.

Desverre er mange utenfor, og også mange innenfor, Kirken uvitende. De tror livets mål kun er, i beste fall, vår moralske forbedring, at vi skal bli bedre mennesker. Men ifølge Evangeliet, Kirkens Tradisjon, og kirkefedrene, er ikke dette livets mål. Mennesket må ikke bare forbedre seg selv, og bli mer moralsk, mer rettferdig, mer ren, mer forsiktig. Alt dette må så klart skje, men det er ikke det viktigste målet, det endelige målet vår Skaper skapte mennesket til. Hva er det målet? Guddommeliggjøring – å forene mennesket med Gud, ikke utvendig eller sentimentalt men virkelig.

Så høyt setter ortodoks antropologi mennesket at, hvis vi sammenlikner antropologier fra andre filosofiske, sosiale eller psykologiske systemer med den ortodokse, vil vi lett se hvor overfladiske de er, og hvordan de ikke svarer menneskets store lengsel etter noe stort og virkelig i livet.

Siden mennesket er kalt for å være i ”Guds likhet,” nemmelig at han er skapt til å bli gud, føler han en indre tomhet, at noe er galt, hvis han ikke er på vei mot guddommeliggjøring. Han nyter ikke sann lykke selv når han prøver å fylle tomheten med andre aktiviteter. Han gjør seg kanskje følelsesløs og skaper en fantasiverden, men er samtidig overfladisk, liten og begrenset. Innen denne fantasiverden slavebinder og fengsler mennesket seg. Han styrer sitt liv på en sånn måte at han nesten aldri får fred, og er aldri alene med seg selv. Med støy, spenning, TV, radio og med informasjon om nesten hva som helst, prøver han, lik en narkoman, å glemme, å ikke tenke, ikke bekymre seg, ikke huske at han ikke går på riktig vei og at han er langt bortkommen fra sitt mål.

Men til slutt er ikke det stakkarslige moderne mennesket tilfreds, før han finner noe annet i sitt liv, noe større, noe virkelig vakkert og kreativt.

Kan mennesket forenes med Gud? Kan han være i felleskap med Ham? Kan han bli gud ved nåde?


Oversatt fra Archimandrite George, The Deification as the Purpose of Man's Life, Mount Athos: Holy Monastery of St. Gregorios, 1997, s.11-14.

Last ned hele boken i pdf format på Engelsk eller Gresk.

onsdag 29. mai 2013

Den Ortodokse Lære

Den Ortodokse Lære
av Arkimandritt Johannes Johansen
www.ortodoks.com

Det er ytterst vanskelig å tale om konfesjonelt særpreg ved den ortodokse kirke, ettersom den ortodokse tro har sitt uttrykk i hele den kirkelige tradisjon, som omfatter Den hellige skrift og den teologiske, liturgiske, kunstneriske og kirkerettslige arv. Den ortodokse tro er ikke formulert som en helhetlig lære, men manifesteres i kirkens liv.

Ordet "ortodoks" betyr rett lære og gudstilbedelse. Ordet oppstod i oldtiden som betegnelsen på menneskets rette forhold til Gud, uttrykt i en forkynnelse av Gud og tilbedelse av Gud som er i overensstemmelse med Guds virkelige storhet . Lære og gudstjeneste lar seg her ikke skille ad, de går parallelt som utfyllende størrelser.

Det som gjør kirken ortodoks, er ikke de mange ytre kjennetegn (som ofte er kulturelt og historisk betinget), men den ortodokse tro. Den er uttrykt i den apostoliske overlevering (tradisjon) som omfatter både Den hellige skrift og kirkelige skikker, forordninger og gudstjeneste, som betraktes som inspirert av Helligånden. Viktige deler av den hellige tradisjon er, foruten Bibelen, de økumeniske kirkemøtenes læreutsagn, og i særdeleshet det første møtet i Nikea år 325, Den nikenske trosbekjennelse. Spissformulert kan en si at denne trosbekjennelses uforandrede tekst er kjennetegnet på den ortodokse tro.

Kirken "bygger" ikke på den Hellige Skrift, for Kirken var før Skriften (NT), men Den Hellige Skrift er uttrykk for Kirkens tro. Og ettersom den er inspirert av Helligånden, er den rettesnor (kànon) for troen.

Kirken er det primære - den er Guds Rike som Kristus gjorde nærværende og som Ånden stadig gir liv. Kirken er en gudmenneskelig størrelse, den er gudsriket inkarnert i vår verden. Kirken er ikke noe de troende skaper ved organisering eller som kan fastholdes ved ytre, institusjonelle vedtekter - den er til i kraft av Ånden som manifesterer seg i de troende og gjør dem til Kristi Legeme. Slik er Kirken en dynamisk størrelse, innen gitte institusjonelle rammer.

Dersom du vil lese mer om den ortodokse lære kan vi anbefale Tito Collianders bok "Gresk-ortodoks tro og livssyn". Den koster kr 50 og kan bestilles gjennom Hl. Trifon Skita. En annen bok som tar for seg ortodoks tro og lære er boken "Vår tro" av erkebiskop Paavali av Finland. Denne boken koster kr. 150 og kan bestilles på samme sted. Likeledes har vi utgitt en ortodoks bønnebok som inneholder en samling bønner som tradisjonelt benyttes av ortodokse kristne. Den koster kr. 248 og kan bestilles på samme måte som bøkene over. Dersom du er interessert kan du laste ned et kapitel fra bønneboken med beskrivelse og forklaring av Vigilien (vesper og matutin) og Den guddommelige liturigen her. Last ned dokument i MS Word format Høyreklikk lenken og velg målkatalog.

Kirkebladet-Ortodoks Røst er et dansk norsk tidsskrift. Bladet kommer ut flere ganger i årest. Du kan bestille abonnement via Internett-sidene til den danske Kirkeforeningen eller via Hl. Trifon Skita

Sentralt i troslæren
Gud er èn og tre. Læren om Gud som treenig er fundamental. Herav kan vi avlede distinksjonen mellom natur og vesen og person.  Av naturen er Gud èn, men det er tre guddommelige personer: Faderen, som er alle tings opphav, den ene årsak som selv er uten opphav og årsak. Sønnen er født (og ikke skapt) av Faderen, og er derfor like fullkommen Gud. Ånden utgår fra Faderen, og er derfor også like fullkommen Gud. Læren om den Treenige Gud forteller oss at enhet og mangfold kan eksistere uten splittelse. Dermed blir denne læren om Gud også anvendelig som modell til å forstå skapningen, og i særdeleshet mennesket.

Kristus er fullkommen Gud og fullkomment menneske, uten sammenblanding eller splittelse. Kristus er Guds Sønn, Logos (Ordet) som er blitt menneske (inkarnert) ved at Han lot seg føde på jord av Jomfru Maria ved Helligåndens nedstigning. Kristus er derfor Gudmennesket - den guddommelige person "Ordet" som forener både guddommelig og menneskelig natur. Slik blir Han den nye Adam, modellen for det fullkomne mennesket, som alle mennesker kan forenes med (gjennom dåpen og nattverden) og slik bli Guds barn i Ham. Dette gjorde Han mulig ved å overvinne døden istedet for oss og således fjernet syndens makt. Dette skjedde ved Hans død på Korset, Hans begravelse og Hans oppstandelse fra de døde. Da det var fullbrakt, vendte Han tilbake til Faderen som Gudmennesket Jesus Kristus, og sender Helligånden til verden som så formidler dette nye liv til skapningen igjen gjennom mennesket.

Helligånden er livets Ånd, som fullender og opprettholder. Frelsen består i befrielse fra det onde, og det ytterste onde er døden. Derfor er hensikten med Kristi frelseverk å bringe Livets Ånd tilbake til skapningen, som hadde falt i dødens vold ved synden. Hellighet og liv hører sammen og har derfor felles kilde: Guds Hellige Ånd. Ånden formidler den Guds livskraft som helliger: Nåden. Nåden kaller vi en "guddommelig energi" som strømmer fra Gud, men som ikke kan løsrives fra Ham. Helligånden meddeler mennesket nåden, og forener således mennesket med Gud, og gir mennesket del i guddommelig liv.

Mennesket er skapt i Guds bilde, derfor kan vi bare forstå mennesket i lys av Guds åpenbaring om seg selv. Kristus er den nye Adam, mønsteret for mennesket. Liksom Kristus er både Gud og menneske, uten sammenblanding eller splittelse, er det fullkomne mennesket bestemt av dets fellesskap med Gud. Mennesket er en skapning som får del i guddommelig liv og hellighet gjennom forening med Gud. Dette har allerede skjedd i Jesus Kristus. Guds nåde er en konstituerende del av mennesket, og nåden er naturlig for mennesket i den forstand at mennesket er skapt for fellesskap med Gud. Mennesket har ikke i seg selv del i Guds nåde, likevel er ikke mennesket seg selv uten Guds nåde! Vi kan således si at vi har et dynamisk menneskesyn.

Mennesket består av legeme, sjel og ånd - ånden er stedet hvor møtet mellom Gud og mennesket skjer. Når Helligånden tar bolig i mennesket og blir sentrum i menneskets liv, ja, blir menneskets Ånd - da er mennesket blitt forenet med Gud og har "kommet til seg selv".

Frelsen dreier seg om Guds kjærlighet som redder mennesket ut av fortapelsen. Syndefallet er skapningens ulykke og fortapelse.

Menneskets mål er evig - da Gud skapte mennesket gav Han det både et utgangspunkt og et mål: Han skapte mennesket "i sitt bilde" og "til sin likhet". Synden og døden gjorde det umulig for mennesket å nå sitt mål "å bli Gud lik". Gud gjenreiser mennesket ved å la seg inkarnere, la seg føde som et menneske. I Kristus Jesus er det gjenreiste mennesket atter blitt "Guds Sønn" eller Guds barn. I Kristus er mennesket gjenreist som Den Nye Adam. "Gud blir menneske for å gjøre menneske til gud". I Kristus har enkeltpersoner mulighet for å få del i dette. Menneskets frelse består ikke bare i å unnslippe Guds vrede på dommens dag gjennom at Gud i sin godhet frifinner den skyldige synder. Frelsen kan ikke uttrykkes fyllestgjørende i juridiske termer alene. Frelsen er befrielse "fra det onde" som den destruktive faktor i tilværelsen.

Gjennom sin inkarnasjon gjenreiste Kristus mennesket og gjorde det i stand til å gjøre opp for seg. Gjennom sin selvoppofrende død på Korset sonet Han for menneskets syndskyld, og gjennom sin oppstandelse fra de døde beseiret Han dødens makt over mennesket. Gjennom sin himmelfart løftet Han mennesket opp til Guds trone i himmelen. Derfra sender Han sin Hellige Ånd som vi kan ta imot ved troen, og derved forenes vi med Kristus som Guds barn.

Frelsen dreier seg både om å helbrede mennesket for syndens og dødens sykdom, og om å befri det fra skyld og straff. Alt dette har skjedd i Kristus, som har "skapt frelse på den vide jord" - men mennesket må tilegne seg dette ved personlig aktiv tro. Mennesket er satt til å være Guds "medarbeidere i frelsen" - ikke fordi det skulle mangle noe i Kristi frelsesverk - medarbeiderskapet går ut på den aktive tilegnelsen. I Kristus er frelsen en engangshandling, men for oss er det tale om en prosess, med vekst og utvikling hvor der skjer en stadig omforming ifølge Kristi bilde ved at Kristi Ånd som har bolig i oss mer og mer blir vår Ånd. Og målet er å bli god lik Gud som er det godes kilde.

Frelsen gjelder ikke bare mennesket, men hele skapningen. Mennesket ble opprinnelig satt til å herske over resten av skapningen. Mennesket er med sin åndelige og legemlige sammensetning , møtestedet mellom den høyere og den lavere skapningen, bindeleddet mellom Gud og den lavere skapningen. Da mennesket falt fra Gud i synden, ble også resten av skapningen avskåret fra Gud som livets kilde. "For skapningen lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse." Gjennom menneskets gjenreisning får den lavere skapning del i frelsen. Det er menneskets oppgave å bringe resten av skapningen tilbake til Gud, formidle Guds frelse til den. Deri består de troendes prestelige oppgave.

Nøkkelordene i frelsesforståelsen er like meget død og liv som synd og rettferdighet.

Sakramentene
Vanligvis sier man at det er sju sakramenter, men egentlig er ikke sakramentene et visst antall enkeltstående "nådemidler". Kirken er ingen statisk institusjon som forvalter nåden, men er selv en frukt av nåden. Kirken er selv det største og egentlige sakrament, og alle sakramentale handlinger er manifestasjoner av Kirken som Guds Rike, og deltakelse i et sakrament er en synliggjøring og aktualisering av ens medlemsskap i kirken.

De sju sakramenter er:
1. Dåpen, som foregår ved hel neddykking i den Treenige Guds navn, og som gjør mennesket delaktig i Kristi død til syndenes forlatelse og gir håp om del i Hans oppstandelse. 

2. Myron-salvingen, som er meddelelse av Helligånden gjennom salving med den hellige myron-oljen, som gir den døpte livets ånde igjen og gjør ham til en bærer av nåden, en "karismatiker".

3. Skriftemålet, som gjennom anger gir den døpte ny tilgivelse for den synd han gjør etter dåpen.

4. Nattverden, som er deltakelse i Kristi Legeme og Blod til syndenes forlatelse og evig liv, en inkorporering i Kristus, som gjør den troende til et lem på Hans Legeme.

5. Ektevigselen, som forener mann og kvinne til ett. Ekteskapet er i prinsippet uoppløselig, men biskopen kan i visse tilfeller gi tillatelse til ny vigsel etter at det første ekteskap er oppløst.

6. Sykesalvingen, som kan skje så ofte en person føler behov for det.

7. Prestevigselen, som skjer gjennom håndspåleggelse. En biskop vies av tre andre biskoper, en prest og diakon vies av stiftets biskop. Prestevigselen er mottakelse av den myndighet og oppgave Kristus meddelte apostlene, og er en fortsettelse av Kristi prestegjerning i verden. Forutsetningen for sant prestedømme er kontinuerlig suksesjon like ned til apostlene. Prestevigselen er betingelsen for alle de andre kirkelige handlingers gyldighet. Kun menn kan vies til prest.

Det kristne liv
Det er sagt at målet for det kristne liv er "å tilegne seg Helligånden". Det betyr et vedvarende medarbeiderskap med Gud på frelsen for å bli ett med Hans Ånd som tar bolig i mennesket ved dåpen og salvingen. Det betyr igjen åndelig kamp, for å bekjempe det negative , og fremelske det positive. Dette er innholdet i begrepet "askese" - dvs. oppøvelse og trening i det gode. Det er den gode strid. Den ortodokse askese er ikke preget av negativ fornektelse, men av en positiv lengsel etter forvandling. De viktigste midler i denne kamp er bønn og faste.

Den troende oppfordres til daglig bønn, og man bruker helst formulerte bønner fra Bønneboken. Disse er formulert av erfarne mennesker som selv har nådd opp til et høyt åndelig nivå, og som således har lært å "be rett". Disse bønner kan således også undervise og inspirere de troende og lede dem fremover på den åndelige utvikling. Bønnen er en samtale med Gud, som og som sådan har den både skapende og disiplinerende kraft. Parallelt med bønnen går fasten, som er selvforsakelse og øvelse i å legge sitt liv i Guds hånd, samt en prosess hvor legemet blir underordnet ånden. Det er bestemte fastedager og tider. Konkret består fasten i avholdenhet fra animalsk føde, stundom også fra føde totalt, enn videre fra underholdning og atspredelse. Fasten er en tid for åndelig konsentrasjon, bønn og selvransakelse.

Klostrene er en arena for den "gode strid". Det kristne livs mål er det samme for alle, enten en lever et borgerlig liv eller et klosterliv, men omstendighetene er annerledes. I klostrene er alt rettet inn på å følge Guds bud, her er alt organisert på et vis som ligger nærmere opp til de kristne idealer: fellesskap, fattigdom, kyskhet, lydighet. Dette er dog bare en ordning eller ramme, som den enkelte må gjøre seg aktivt nytte av i sin personlige kamp for åndelig vekst og utvikling. Drivkraften må være kjærlighet til "det gode og skjønne" ("filokalia") og avsky for det onde. Det monastiske ideal er i høy grad blitt det generelle kristne ideal blant ortodokse. Klostrene er åndelige sentra og viktige faktorer i det kirkelige liv.

Guds Moder og de hellige
I sammenheng med forståelsen av det kristne liv som likedannelse med Kristus ved Helligånden, altså en helligende forvandling eller forklarelse, finner vi venerasjonen av de hellige. Å ære de hellige vil si å erkjenne at hellighet er konsekvensen av fellesskap med Gud. Fullkommenhet og hellighet er guddommelige egenskaper, som er satt opp som mønster for oss. Det å være Guds bilde og Gud lik. Helligånden er den som meddeler denne hellighet. Hellighet er ikke en etisk kvalitet som kan skapes med menneskets gjerninger, men en kraft som Gud gir. Guds Moder (Jomfru Maria) og de andre hellige er ikke mirakuløse unntak, ikke noen egen sort overmennesker. De er normen som alle skal se hen til. "Vær mine etterfølgere", sier apostelen Paulus. De representerer konkret det alle bør strebe etter. De er idealer, som har kjempet den samme strid som andre troende, de har i utgangspunktet hatt de samme svakheter og vansker som dem. Venerasjon for dem uttrykker kjærlighet, først til Kristus "som er herlig i de hellige", og til dem som himmelske "slektninger" som stadig ber til Gud for de troende. De hellige er ikke istedet for Kristus, men er vitnesbyrd om den himmelske herlighet som Kristus gir sine disipler adgang til i troen. De hellige har hver sine minnedager, hvor de blir feiret. Selve kanoniseringen foregår som en utvelgelse i de troendes hjerter og visshet, som så sprer seg i kirken og ender opp med at et kirkemøte gir sin endelige anerkjennelse, og den hellige får sitt navn i kirkekalenderen og sine liturgiske tekster og festdag.

Les gjerne historien om en av de hellige som er kanonisert i vår tid; Hl. Siluan av Athos

Problemer i vår tid
Den ortodokse kirke kjenner i dag ingen lærestridigheter eller dogmatiske problemer. De problemer som opptar mange, er av praktisk og disiplinær karakter. På grunn av de politiske omveltninger som har funnet sted i de ortodokse områder av verden, har der funnet sted en stor utvandring av ortodokse kristne til andre steder. Der har det blitt opprettet menigheter av og for dem, og disse menighetene har vært av nasjonal karakter. Man har også i stor grad knyttet organisatorisk an til sitt hjemlands Kirke. Det betyr at der i "diasporaen" (dvs. områder utenfor de anerkjente ortodokse nasjonalkirkers områder) finnes en hel rekke kirkelige strukturer på tvers av hverandre. Dette betyr igjen dårlig kristent fellesskap og dårlig utnyttelse av ressurser. I tillegg til dette har der blitt opprettet en rekke såkalte "utenlands-kirker". Disse står ofte i opposisjon til sine moder-kirker, som de betrakter som falne, på grunn av deres kompromisser og samarbeide med myndighetene i hjemlandet. Dette er alvorlige, men ikke uløselige problemer. Et problem i denne sammenheng er visse grupperinger som kaller seg "gammel-kalenderister". De har oppstått i de lokalkirkene som har gått over til den "nye" (gregorianske) kalenderen. Det er særlig i Hellas og Romania at dette er et stort problem. Først og fremst er dette et ordnings-spørsmål, men utbrytergruppene ser også på det som et tros-spørsmål. Etter at problemet med monofysittene nylig er blitt løst på lykkelig vis, er det forholdet til romerkirken som er det store økumeniske problem.

Her har de ortodokse ikke noen mulighet for kompromiss, og der er da også lite som hittil er oppnådd av substansielle resultater i de pågående samtaler.

Hentet fra www.ortodoks.com

"Hvem er Gud?"

Trosbekjennelsen
Av Arkimandritt Vassilios Papavassiliou

Den Hellige Treenighet
I trosbekjennelsen bekjenner vi vår tro på én Gud: Fader, Sønn, og Hellig Ånd. Kristendommen, sammen med de ande monoteistiske religionene, tror på én Gud. Men i motsetning til jødedommen og islam, utelukker ikke denne enheten et flertall av personer i Guddommen. Hvis du spør en jøde eller muslim, «Hvem er Gud?» svarer de kanskje med forskjellige navn på Gud, men alle tilsvarer den vi kristne kjenner som Faderen. For en kristen er dette bare en del av sannheten, og åpenbarer ikke Guddommens helhet.

Hvis du spør en kristen, «Hva er Gud?» svarer han nok med Hl. Johannes Evangelistens ord, og sier, «Gud er kjærlighet» (1 Joh. 4:8), og Gud er kjærlighet fordi Gud er mer enn én person. Bare en person kan elske. Mange liker å tenke på Gud som en upersonlig, mystisk kraft, men da kan vi ikke snakke om en Gud som elsker og tilgir – bare en person kan elske og tilgi. Sann kjærlighet er heller ikke egenkjærlighet. Sann kjærlighet er kjærlighet for en annen, for noen eller noe utenfor oss selv. Kjærlighet må ha et mål – den kan ikke eksistere uten mer enn én person. Gud er kjærlighet fordi Han er Treenighet: tre personer i én Guddom, i et evig kjærlighetsforhold. Det er derfor vår trosbekjennelse om Treenigheten [i liturgien] innledes med ordene, «La oss elske hverandre, så vi samstemmig kan bekjenne: Faderen og Sønnen og Helligånden, den vesenéne og udelelige Treenighet.» For bare når vi elsker hverandre kan vi i sannhet bekjenne vår tro til Treenigheten.

Og etter vi bekjenner vår tro på «den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig,» bekjenner vi vår tro på «én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider. Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til.»

Kirken holder fast ved at Kristus alltid har vært. Som én av Treenigheten, var det aldri en tid da Han ikke var. Dog underordnet Faderen, som er Sønnens og Helligåndens overhode og kilde, er Han i evighet «født» av Faderen, men «ikke skapt,» ikke en skapning. Derfor bekjenner vi at Han er «vesenénig» (eller, av samme vesen) som Faderen.[1] 

Mens Sønnen og Ånden har sin kilde og opphav i Faderen, er alle Gud i lik forstand. Det er én Gud fordi det er én kilde: Faderen. Sønnen fødes i all evighet av Faderen; Ånden utgår i all evighet fra Faderen. Dette betyr ikke at Sønnen og Ånden var skapte av Faderen. Det beskriver heller det evige forholdet mellom dem som Treenighetens personer.

Som Kirken er vi oppfordret til å oppnå den kjærlighet og enhet vi finner i Treenigheten. Ved Nattverden, ba vår Herre om at alle må bli én, som Han og Faderen er én (Joh. 17:21). Kirken er et bilde av Treenigheten: forskjellige personer, men ett legeme. Derfor kan vi bekjenne vår tro til den Treenige Gud i sannhet kun når det er kjærlighet og enhet blant oss: «La oss elske hverandre, så vi samstemmig kan bekjenne: Faderen og Sønnen og Helligånden, den vesenéne og udelelige Treenighet.»

Jesus Kristus
Hittil har vi omtalt Kristus som Gud før verdens skapelse, som samevig med Faderen, sann Gud fra sann Gud. Ved Ham er alt blitt til. Alt var skapt av Treenigheten, og det betyr også av «Guds enbårne Sønn og Ord,» Jesus Kristus.

Vi bekjenner deretter vår tro på inkarnasjonen, lære om at Gud ble menneske:
For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske.
Treenighetens andre person, Guds Sønn og Ord, ble kjød og blod som oss og levde blant oss. Gudommelig og menneskelig natur var forente i Ham. Siden Gud har deltatt i vår dødelige og kjødelige nature, kan vi også ta del i Hans udødelige og gudommelige natur.

Men hvorfor ble Gud menneske? Mennesket var skapt i Treenighetens bilde, kjærlighetens bilde. Gud er kjærlighet fordi Han er Treenighet. Men hvis Gud er kjærlighet, er Han også frihet, for kjærlighet kan bare gis i frihet. Menneskene hadde derfor frihet til å avvise Guds kjærlighet og følge sin egen vei. Dette gjorde de, som vi leser i første mosebok. Det kalles menneskelighetens fall, eller den opprinnelige synd. Mennesket forsømte Guds vilje, og alt som sto i motsetning til Gud kom derfor inn i menneskelig natur og skapelse. Derfor kom døden (det motsatte av Gud – for Gud er liv) inn i verden, og menneskeligheten kunne ikke lenger oppnå Guds likhet, guddommelighetens og udødelighetens likhet. Gud tok derfor initiativet. Siden mennesker ikke kunne oppnå Guds likhet, tok Gud på seg menneskets likhet. Han ble en del av sin egen skapelse, et menneske. Jesus Kristus er Treenighetens andre person blitt menneske. Hans menneskevorden, da Han ble et menneske som oss, hadde ikke kunnet skje uten Jomfru Maria, og vi lover henne derfor som «Guds Moder» (Theotokos). Kristus er uten mor etter sin guddommelighet, uten far etter sin menneskelighet, men Hans guddommelige og menneskelige naturer er forente i en person: Jesu Kristi person. Siden hun fødte Gud i kjødet, kaller vi Jomfru Maria Guds Moder.

Vi bekjenner så vår at vi tror på Kristi lidelse, død, oppstandelse, og himmelfart:
Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen ifølge Skriftene, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd.
Hele grunnen til at Kristus ble menneske er å gjenopprette menneskets forhold til Gud. Kristus er samtidig både Gud og menneske, og det er derfor bare gjennom Ham at denne gjenopprettelsen kan skje. Kristus måtte derfor gjennomgå alt det vi gjør; og én ting vi alle går gjennom uten unntak er døden. Alt Kristus har gjort, alt Han har påtatt seg og gjort sitt eget, har blitt helliggjort av Hans guddom – en frelses vei.

Kristus lagde en vei for oss. Det er den samme veien vi alltid har gått, den som begynner ved vår fødsel og ender ved vår død. Men Gud kan ikke dø, med mindre Han blir dødelig som oss, og underordnet døden. Derfor har vi i Kristus et paradoks: dødelig og allikevel udødelig, menneske og allikevel Gud. Siden Gud er livets kilde, og døden ikke har makt over Ham, var døden tilintetgjort av Guds død. Det er derfor vi i Påsken, synger om og om igjen om Kristi oppstandelse, «med døden, nedtrampet Han døden.»

Kristi fødsel, lidelse, korsfestelse, død, oppstandelse, og himmelfart var forutsagt i Skriftene (det Gamle Testament). «Han stod opp igjen på tredje dagen ifølge Skriftene.» Dette var, siden tidens opphav, Guds frelsesplan for oss.[2]

Ved Hans blod er våre synder vasket bort. Kristus, etter å ha blitt en som oss, del av menneskeligheten, kan forsone for våre synder, og ofre seg selv opp for oss alle. Som det eneste syndeløse menneske, og ved å frivillig ofre seg selv, er Hans offer det eneste fullkomne offer.

Som den himmelske Faders Sønn, er Kristus i stand til å bekjempe døden, omskape vår dødelige natur og føre den opp til Gud i himmelen. Her finner vi det viktige med Kristi himmelfart og Hans sete ved Faderens høyre hånd. Kristus forlot ikke sitt menneskelig legeme og natur i oppstandelsen. Han løftet den opp med seg, og derved førte menneskeligheten opp til Gud Fader i himmelens høyde. Døden er derfor ikke lenger menneskelivets ende. Av den grunn, når vi taler om de avdøde i Kriken, taler vi ikke om «død» (thanatos) men «søvn» (koimesis). Når vi sovner, forventer vi å våkne. På samme vis, når vi dør, forventer vi kristne at vi skal atter stå opp. Kristus har bekjempet dødens kraft, og Gud skal reise oss opp den siste dag.

Vi bekjenner så vår tro på Kristi gjenkomst:
Han skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike kal være uten ende.
Kirken tror at Kristus vil komme tilbake for å dømme verden. Hans gjenkomst vil ikke være som den første. I Evangeliet beskriver Kristus selv sin gjenkomst: «Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, da skal alle folkeslag på jorden bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet. Når basunen lyder, skal Han sende ut sine engler, og de skal samle Hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra den ene enden av himmelen til den andre» (Matt. 24:30).

Kristus kommer ikke igjen med ydmykhet og i hemmelighet. Han vil komme ovenfra med herlighet, og hvert øye skal se Ham. Det er derfor Kristus advarer oss:
Om noen da sier til dere: «Se, her er Messias» eller: «Der er han,» så tro det ikke. For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill. Nå har Jeg sagt dere det på forhånd. Om de altså sier til dere: «Se, han er ute i ødemarken,» så gå ikke dit ut, eller: «Se, han er i et rom der inne,» så tro det ikke. For slik som lynet går ut fra øst og lyser like til vest, slike skal det være når Menneskesønnen kommer. (Matt. 24:23-27)
Kristus skal komme for å dømme levende og døde. Han vil dømme hver og en etter sine gjerninger. En av de mest kjente avsnitt om Dommedagen finner vi, med avsnittene vi nettopp så på, i Evangeliet etter Hl. Matteus (25:31-46), når vi hører Kristus dømme oss etter som vi mettet, kledte, og besøkte dem i nød:
Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For Jeg var sulten, og dere ga Meg mat; Jeg var tørst, og dere ga Meg drikke; Jeg var fremmed, og dere tok imot Meg; Jeg var naken, og dere kledde Meg; Jeg var syk, og dere så til Meg; Jeg var i fengsel, og dere besøkte Meg…Sannelig, Jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse Mine minste søsken, har dere gjort mot Meg.
Vi skal dømmes først og fremst av kjærlighet, og den kjærligheten vi dømmes av er ikke en generell, abstrakt kjærlighet for menneskeligheten, ikke et sentimentalt og optimistisk syn på menneskets natur, men kjærlighet for visse mennesker. Kristen kjærlighet er ikke noe abstrakt og sentimentalt. Kristen kjærlighet synliggjøres ved konkrete gjerninger. Den oppleves og åpenbares i offer, veldedighet, tilgivelse, bønn, og ydmykhet. Kjærlighet er ikke bare noe for sentimentale optimister. En av de største forvrengninger i måten folk forstår kjærlighet på er nettopp det at de forvirrer den med sentimentalitet. Sann kjærlighet trenger en sterk ånd, mot, offer. Sentimentalitet, abstrakt kjærlighet for menneskeligheten, trenger bare optimistisk spekulasjon.

Vi minnes derfor på at vi skal dømmes først og fremst av Guds kjærlighet, om vi har oppfylt de to store budene: elsk Gud og elsk din neste. Evangelieavsnittet om Dommedagen minner oss på at vi kan ikke gjøre det ene uten det andre. Og dette åpenbares helt klart i ordet «Jeg»: Jeg var sulten, Jeg var tørst, Jeg var fremmed, Jeg var syk, Jeg var i fengsel. Vi ser Kristus i hver person, Guds «bilde». For hvert menneske er Kristi ikon. Hvis vi elsker hverandre, elsker vi Kristus selv.

La oss derfor lære å virkelig elske hverandre – la oss gi til dem i nød, besøke dem som er syke eller ensomme, ta imot dem som er fremmede – så når vi endelig står foran Kristus på Dommedagen, kommer vi til å stå foran en vi virkelig har elsket.

Den Hellige Ånd
Når vi her fortsetter å leser Trosbekjennelsen kommer vi til en av de mest mystiske deler av vår tro. Vi sier, jeg tror
på den Hellige Ånd, Herren, Livgiveren, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene.
Den Hellige Ånd er en av de vanskeligste teologiske områdene å forklare. Selv Trosbekjennelsen nevnte Ham opprinnelig bare så vidt. Det var bare etter Helligåndens guddommelighet ble disputert i det fjerde århundre at Kirken, og spesielt Hl. Basilios den Store, begynte å formulere en klar holdning til Helligånden.

Denne delen av Trosbekjennelsen ble lagt til fordi noen kristne begynte å argumentere at Helligånden ikke var Gud på samme måte som Faderen og Sønnen er Gud. Derfor sier Trosbekjennelsen tydelig at Helligånden kalles Herre, akkurat som Faderen og Sønnen, at Han er livgiver, og at Han tilbes og æres sammen med Fader og Sønn.

Gud er kjent i tre personer; Han er, med andre ord, en «personlig» Gud, som betyr at vi kan ha et personlig forhold til Ham. Jeg gjentar dette fordi ordet Ånd kan ofte få oss til å glemme at Treenighetens tredje person også er en person av Treenigheten på samme måte som Faderen og Sønnen er personer. Man må derfor ikke forså Helligånden som en upersonlig kraft men som noen vi har et forhold til. Som Gud er kjærlighet, er Han også frihet, fordi kjærlighet kan bare gis i frihet. Vi hører ofte i Skriftene om folk, spesielt profetene og apostlene, som er «fylt av den Hellige Ånd.» Men Helligånden er frihetens Ånd. Han er ikke en Ånd som besetter oss uten vårt samtykke. Det er derfor betegnende at Hl. Serafim av Sarov sa at hele meningen med det kristne liv er å anskaffe den Hellige Ånd.

Helligånden bor inni oss. Hans nåde og kraft kommer over alle som er salvet i dåpen. Han åpenbarer for oss all sannhet, som vår Herre lovte ved sin Nattverd: «Men når sannhetens Ånd kommer, skal Han veilede dere til hele sannheten» (Joh. 16:13). Helligånden bor i Kirken og veileder henne. Men, som jeg allerede sa, er Han frihetens Ånd. Selv om Han kommer og tar bolig i oss, må vi også være villige for Helligånden å virke i oss. Men hvordan kan vi gjenkjenne Helligånden? Hva er Helligåndens frukt? Hl. Paulus, i sitt første brev til galaterne, skriver: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse» (Gal. 5:22-23).

Noen kristne grupper fokuserer veldig mye på Helligånden. De viser at de er fylt av Helligånden på vis som ofte er ekstatiske. Ofte roper og skriker de, hopper og danser, til og med besvimer. Men ifølge ortodoks teologi, er ikke disse tegn på Helligånden. Som Hl. Johannes skriver i sitt første epistel: «Tro ikke enhver ånd. Prøv åndene om de er av Gud. For det er gått mange falske profeter ut i verden» (1 Joh. 4:1). I stedet tror vi at Helligånden gjenkjennes av fruktene Hl. Paulus beskriver: «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse».

Dette er kanskje en grunn til at noen kristne avviser ortodoksien som en stillestående, ritualistisk religion uten Helligåndens nåde. Det tror vi har forlatt Helligånden for Tradisjon. Men dette er å misforstå både oss og vår Tradisjon.

Som den innflytelsesrike russiske teologen Vladimir Lossky skrev: «Tradisjon er fortidens liv levd i nåtiden, og derfor er den alltid gammel men allikevel ny, fra gamle tider men allikevel tilstede. Den forbinder oss med de kristne fra oldkirken og med de hellige gjennom tidene. Den er sannelig Helligåndens liv innenfor Kirken, for det er den samme Tradisjon og derfor det samme guddommelig inspirerte liv som har blitt overlevert til oss fra slekt til slekt siden apostlenes tid.

Helligånden bor i Kirken og leder henne. Men mens vi kan være sikre på hvor Helligånden handler innen Kirken, kan vi ikke si at Helligånden ikke er tilstede eller aktiv andre steder. I den mest kjente ortodokse bønn til den Hellige Ånd, kaller vi på Ham som «er alle steder og oppfyller alt.» Mens Helligånden bor i Kirken, er Han ikke bundet av den. Som Hl. Maximos Bekjenneren skrev i det sjuende århundre: «Gud er ånd, og vindens ånde deles av alle; ingen stenger den inne, ingen holder den fengslet.»


Oversatt fra Father Vassilios Papavassiliou, Journey to the Kingdom: An Insider’s Look at the Liturgy and Beliefs of the Eastern Orthodox Church, Brewster, MA: Paraclete Press, 2012, s.97-113.




[1] Ordet vesenénig (på gresk, homoousios) er et av de viktigste ordene innen kristen teologi (og, samtidig, et av de mest uforståelige). Med dette ordet, forklarer Kirken hvordan tre personer oppgjør én Gud og ikke tre guder. Siden Treenighetens tre personer er av samme ousia – samme vesen, eller substans – er de én.
[2] Guds frelsesplan er det som kalles «guddommelig økonomi». Dette teologiske uttrykket, økonomi (gresk, oikonomia), betyr «håndtering» eller «ledelse.» Den guddommelige økonomi er derfor Guds håndtering eller ledelse av en verden og en menneskelighet som har falt bort fra Gud. Denne guddommelige økonomis kjerne er offeret Guds Sønn gav hele menneskeligheten.

Kyrie eleison!

av Kristian Akselberg

I Gregor Xandztas Liv, skrevet av Giorgi Merkule (8-900 tallet), blir Gregor spurt om å definere den Georgiske nasjon. “Georgia,” svarer han, “er landet der den guddommelige liturgi synges på georgisk, men 'Kyrie, eleison' synges på gresk.” Selv om den kristne Kirke har en langvarig tradisjon på å oversette de guddommelige gudstjenestene til lokalspråket[1] - først de kanoniske tidebønner og senere den guddommelige liturgi – gjaldt ikke dette hver eneste del av gudstjenesten. Akkurat som de hebraiske ordene amen, halleluja, hosianna, osv. forble uten oversettelse innen kristen bønn, forble også et antall greske ord og utrykk selv når gudstjenester på andre språk erstattet gresk utenfor den hellenistiske verden.[2] Én slik bønn, brukt oftere enn alle de andre til sammen, var 'Kyrie, eleison' (Herre, forbarm Deg). Om du i dag skulle være tilstede ved en tridentinsk messe på latin, en syrisk, koptisk, eller etiopisk liturgi, eller t.o.m. en evangelisk luthersk messe på norsk, ville du ha hørt 'Kyrie, eleison' sunget på gresk.

Mens gudstjenestenes andre bønner ble oversatt til hver nasjons og hvert folks eget språk, etter Guds guddommelige vilje som åpenbart på pinsedagen, forble 'Kyrie, eleison' – som er alle andre bønners oppsummering, og som omfatter hvert behov av den menneskelige tilværelsen – den universale bønnen av det kristne folk, borgere av det himmelske Jerusalem, oppløftet til Gud “som med én røst” og understreket sannheten om at det er verken greker eller jøde, barbar eller skyter.[3] Det virker synd at de eneste liturgiske kirkesamfunn der 'Kyrie, eleison' ikke lenger synges på gresk tilhører den ortodokse Kirke, til tross for at det bysantinske ritus, fra Konstantinopel, det østlige romerrikets gresktalende hjerte, har vært deres eneste liturgiske tradisjon i det siste årtusen.

Dette handler så klart ikke om dogma, men det hadde vært fint om de lokale ortodokse kirkene der Gud tilbes på lokalspråket i stedet for den greske originalen kunne ha gjenoppdaget og gjenopprettet denne siste levning av språklig kristen enhet og universalitet,[4] som så vakkert utrykker enheten vi alle deler i den ene Kristus. Det burde i hvert fall være noe å ta i betraktning nå som nye oversettelser av liturgien dukker opp over hele verden, spesielt de som tas i bruk i greskortodokse kirker.





[1] “Lokalspråk” er så klart ikke helt riktig. Kirkeslavisk, for eksempel, er et kunstig språk, spesielt utviklet til liturgisk oversettelse – kunstig på den måten at det beholder den greske originalens ordrekkefølge og syntaks. Det er kanskje derfor mer riktig å si at den ortodokse Kirke alltid har oversatt gudstjenestene til et forståelig språk, og ikke nødvendigvis et språk som ble brukt til daglig.
[2] Trisagionen, for eksempel, ble alltid sunget på gresk i den romerske kirke, lenge etter den byttet til Latin, og blir fortsatt alltid sunget på gresk i den koptiske liturgien.
[3] Kol. 3:11
[4] Jeg skiller her mellom det unike kristne kjennemerke det greske uttrykket 'Kyrie, eleison' har og de hebraiske (av disse er Amen garantert det viktigste) som, selv om de er tegn på enhet, er noe vi deler med jøder (og, når det gjelder Amen, også muslimer). Derfor, selv om disse hebraiske ordene forblir, og knytter oss til våre jødiske røtter, burde dette greske uttrykket bli lagt vekt på like sterkt fordi det vitner til den særegne enheten som burde finnes blant de kristne.

tirsdag 28. mai 2013

“Du er det du spiser"

Verdens Liv

1. kapittel av Alexander Schmemanns
“For Verdens Liv: Sakramenter og Ortodoksi"

“Mennesket er det han spiser.” Med denne erklæringen trodde den tyske materialistiske filosofen Feuerbach at han hadde gjort slutt på all “idealistisk” spekulasjon om menneskets natur. Men uten at han visste det, uttrykte han den mest religiøse ideen om mennesket. For lenge før Feuerback, hadde Bibelen beskrevet mennesket på samme måte. I den bibelske skapelseshistorien fremstilles mennesket først og fremst som et sultent vesen, og hele jorden som hans føde. I følge første moseboks første kapittel, kommer kun budet om å fylle jorden og legge den under seg før Guds befaling til mennesket om å spise av jordens grøde: “Se, Jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. Det skal være føde for dere.”[1] Mennesket må spise for å leve; han må ta verden inn i sitt legeme og gjøre det om til seg selv, til kjød og blod. Han er sannelig det han spiser, og hele verden er fremstilt for ham som en altomfattende bankett. Og bildet av denne banketten forblir, gjennom hele Bibelen, selve livets sentrale avblide. Det er livets bilde ved dets skapelse og også livets bilde ved dets ende og oppfyllelse: “…for at dere skal ete og drikke ved Mitt bord i Mitt rike.”[2]

Jeg begynner med dette tilsynelatende uviktige tema om mat – uviktig i forhold til de store “religiøse problemene” i vår tid – fordi hensikten med dette essayet er å svare, om mulig, spørsmålet: hvilket liv snakker vi om, hvilket liv forkynner og erklærer vi når vi, som kristne, bekjenner at Kristus døde for verdens liv? Hvilket liv er både motivasjonen, begynnelsen og målet for kristen misjon?

Mulige svar følger to generelle mønster. Noen av oss forstår livet, når det omtales i en religiøs sammenheng, som det religiøse liv. Og dette religiøse liv er en verden i seg selv, som eksisterer borte fra den sekulære verden og dens liv. Det er ”åndelighetens” verden, og i våre dager ser den ut til å bli mer og mer populær. Til og med bokhandlene på flyplasser er fulle av bind om mystikk. Enkel Mystikk var en tittel vi så på en av dem. Fortapt og forvirret i støyen, “livets” jag og frustrasjoner, sier mennesket lett ja til invitasjonen om å stige inn i sin sjels indre rom for å finne et nytt liv, og nyte en “åndelig bankett” rikelig forsynt med åndelig mat. Denne åndelige maten hjelper ham. Den hjelper han å gjenopprette sin sjelefred, og gjennomføre dette – det sekulære – liv, akseptere vanskelighetene, lede et mer betydningsfullt og trofast liv, og “stadig smile” på en dyp og religiøs måte. Misjon innebærer derfor å konvertere folk til dette “åndelige” liv, å gjøre dem religiøse.

Innen dette mønsteret finner vi stor variasjon i hva man legger vekt på, og til og med i teologi, fra populær vekkelsesbevegelse til sofistikert interesse i esoterisk og mystisk lære. Men resultatet er det samme: det ”religiøse” liv gjør det sekulære – livet der man spiser og drikker – meningsløst, og fratar det all virkelig betydning bortsett fra å være en utøvelse i fromhet og tålmodighet. Og jo mer åndelig den ”religiøse” banketten blir, jo mer sekulære og materielle blir de opplyste skiltene langs motorveien der det står SPIS og DRIKK.

Men det finnes også de som hører “for verdens liv” og helt naturlig tolker det som ”for verdens bedre liv.” “Spiritualistene” blir oppveid av aktivistene. Vi er i dag langt unna “the Social Gospel’s” enkle optimisme og fryd. Alt som hører med eksistensialismen og dens angst, neo-ortodoksien og dens pessimisme og realistiske syn på historie, har blitt assimilert og tatt i betraktning.  Men den fundamentale troen til Kristendommen som handling har blitt bevart, og har faktisk oppnådd ny styrke. Fra dette synspunktet har Kristendommen rett og slett tapt verden, og verden må gjenvinnes. Kristen misjon er derfor å nå igjen og ta fatt i livet som har gått vill. Det “spisende” og “drikkende” mennesket blir tatt på alvor, og nesten for alvorlig. Han utgjør nesten det eneste formål ved kristen handling, og vi blir stadig vekk kallet til omvendelse for å tilbringe for mye tid i kontemplasjon og tilbedelse, i stillhet og liturgi, for ikke å ha gjort nokk for å takle livets sosiale, politiske, økonomiske, etniske og alle andre slags problemer. I motsetning til bøker om mystikk og spiritualitet finner man bøker om “Religion og Livet” (eller Samfunnet, Urbanisering, eller Sex…). Og allikevel forblir spørsmålet usvart: hva er dette livet som vi må gjenvinne for Kristi skyld og som vi må kristne? Hva, med andre ord, er det endelige målet med all denne gjøringen og handlingen?

Hvis vi antar at vi har oppnådd minst ett av disse praktiske målene, at vi har “vunnet” – hva så? Spørsmålet virker kanskje naivt, men man kan ikke virkelig handle uten først å vite, ikke bare gjerningens betydning, men hva livet, i hvilket navn man handler, selv betyr. Man spiser og drikker, kjemper for frihet og rettferdighet for å leve, for å ha livets fylde. Men hva er det? Hva er livets eget liv? Hva innebærer det evige liv? Til slutt, innen en slags endelig analyse, kan vi ikke unngå å oppdage at gjerning, i seg selv, er meningsløst. Når alle komiteene har gjort det de skal, alle papirene har blitt utlevert og alle praktiske mål nådd, må det komme en perfekt fryd. Om hva da? Hvis ikke vi vet, forblir det samme dikotomi mellom religion og liv som vi så i den åndelige løsningen. Om vi “åndeliggjør” vårt liv eller “sekulariserer” vår religion, om vi inviterer mennesker til en åndelig bankett eller deler en sekulær en med dem, forblir verdens virkelige liv, som vi blir fortalt at Gud gav sin enbårne Sønn for, håpløst utenfor vår rekkevidde. 

2

“Mennesket er det han spiser.” Men hva spiser han og hvorfor? Disse spørsmålene virker naive og ubetydelige, og ikke bare for Feuerbach. De virket enda mer ubetydelige for hans religiøse motstandere. For dem, som for ham, var spising en materiell funksjon, og det eneste viktige spørsmål var om avhengighet til det gav mennesket en “superstruktur.” Religion sa ja. Feuerbach sa nei. Men begge svarene ble gitt innen den same fundamentale motsetningen av det åndelige og det materielle. “Åndelig” mot “materiell,” “hellig” mot “verdslig,” “overnaturlig” mot “naturlig” – dette var i århundre de eneste godkjente, de eneste forståelige former og kategorier innen religiøs tenkning og erfaring. Og Feuerbach, til tross for hans materialisme, var faktisk en naturlig arving til kristen “idealisme” og “spiritisme.”

Men Bibelen, som vi har sett, begynner også med mennesket som et sultent vesen, med mannen som er det han spiser. Men dette perspektivet er helt annerledes, for vi finner ikke noe sted i Bibelen de dikotomiene som for oss er det opplagte rammeverket for all tolkning av religion. I Bibelen er maten mennesket eter, og verden han må delta i for å leve, gitt ham av Gud, og det blir gitt ham for felleskap med Herren. Verden som menneskets føde er ikke noe “materielt” og begrenset til materielle funksjoner, og derfor annerledes enn det spesielt “åndelige” det står i motsetning til. Alt som finnes er Guds gave til mennesket, og alt finnes for å åpenbare Gud for mennesket, for å gjøre menneskets liv om til felleskap med Gud. Det er guddommelig kjærlighet blitt føde, blitt menneskets liv. Gud velsigner alt Han skaper, og dette, i bibelspråk, betyr at Han gjør all skapning om til tegnet og midlet av Hans nærvær og visdom, kjærlighet og åpenbaring: ”Smak og se at Herren er god.”[3]

Mennesket er et sultent vesen. Men han hungrer etter Gud. Bak all vår sult i livet er Gud. Hvert ønske er et endelig ønske om Ham. Mennesket er så klart ikke det eneste sultne vesen. Alt som finnes lever ved å “spise.” Hele skapelsen trenger føde. Men mennesket er unikt i universet for kun han kan velsigne Gud for maten og livet han får av Ham. Kun han kan svare Guds velsignelse med sin egen velsignelse. Det betydningsfulle ved livet i Eden er at mennesket må gi ting navn. Så snart Gud hadde skapt dyrene for å holde Adam selskap, leder Han dem til Adam for å se hva han vil kalle dem. “Det Adam kalte hver levende sjel, det ble dens navn.”[4] I Bibelen er et navn noe uendelig mer enn bare en måte å skille mellom en ting og en annen. Det åpenbarer en tings selveste vesen, eller, bedre sagt, dens vesen som Guds gave. Å gi noe et navn er å åpenbare betydningen og verdien Gud gav det, å kjenne det som noe som kom fra Gud og å vite dets plass og funksjon innen den verden Gud har skapt.

Fader Alexander Schmemann
Med andre ord er det å gi noe et navn å velsigne Gud for det og i det. Og i Bibelen er det å velsigne Gud ikke en “religiøs” eller “kultisk” handling, men en levemåte. Gud velsignet verden, velsignet mennesket, velsignet den sjuende dagen (dvs. tiden), og dette betyr at Han fylte alt det som er med sin kjærlighet og godhet, og gjorde alt “overmåte godt”.[5] Menneskets eneste naturlige (ikke “overnaturlige”) svar til Gud som gav ham denne velsignede og helliggjorte verden, er å velsigne Gud, å takke Ham, å se verden som Gud ser den og – gjennom denne takknemmelighetens og tilbedelsens gjerning – å kjenne, gi navn til og ta fatt i verden. Alle menneskets rasjonelle, åndelige og andre egenskaper, som skiller ham fra andre skapninger, har sin fokus og endelige oppfyllelse i dette evne til å velsigne Gud, å vite hva tørsten og sulten som utgjør dette livet betyr. “Homo sapiens,” homo faber”…ja, men, først og fremst, “homo adorans.” Det å være menneske betyr først og fremst å være prest. Han er verdens midtpunkt og forener den gjennom å velsigne Gud – og ved å fylle verden med denne eukaristien, omvandler han sitt liv, det han mottar fra verden, til et liv i Gud, i felleskap med Ham. Verden var skapt som ”materien,” materialet av en altomfattende eukaristi, og mennesket var skapt som dette kosmiske sakramentets prest.

Mennesker forstår dette instinktivt om ikke rasjonelt. Århundre med sekularisering har ikke klart å transformere spising om til noe kun utilitaristisk. Mat behandles fortsatt med ærbødighet. Et måltid er fortsatt en ritus – det siste “naturlige sakrament” av familie og vennskap, av et liv som er mer en “spising” og ”drikking.” Det å spise er fortsatt noe mer enn å vedlikeholde kroppsfunksjoner. Folk forstår kanskje ikke hva “noe mer” er, men de ønsker allikevel å feire det. De hungrer og tørster fortsatt etter et sakramentalt liv.

3
Det er derfor ikke med uhell at den bibelske historien om menneskets fall dreier seg om mat. Mennesket spiste av den forbudte frukt. Frukten av det ene treet som, hva annet den også står for, var ulik alle andre fruktene i Hagen: den var ikke en gave gitt til mennesket. Verken gitt eller velsignet av Gud, var den mat som dømte den som spiste av den til felleskap med kun seg selv, og ikke med Gud. Den er et bilde av verden elsket for sin egen skyld, og det å spise av den er et bilde på en forståelse av livet som et mål i seg selv.

Det å elske er ikke lett, og menneskeligheten har valgt å ikke gjengjelde Guds kjærlighet. Mennesket har elsket verden, men som et mål i seg selv og ikke noe som fører til Gud. Han har gjort dette så konsekvent at det har blitt noe som “henger i luften”. Det virker så naturlig for mennesket å oppleve verden som mørk og ugjennomsiktig, og ikke som fullstendig gjennomtrengt av Guds nærvær. Det virker naturlig å leve et liv uten å takke for en verden som er Guds gave. Det virker derfor naturlig og ikke være eukaristisk.

Verden er en fallen verden fordi den har falt fra bevisstheten om at Gud er alt i alt. Akkumuleringen av denne mangel på bevissthet om Gud er den opprinnelige synden som er verdens forfall. Selv religion i denne falne verden kan ikke helbrede eller frelse den, for den har godtatt at Gud er begrenset til et “hellig” område (“åndelig,” “overnaturlig”) – i motsetning til verden som “uhellig.” Den har godtatt den altomfattende sekularismen som prøver å stjele verden fra Gud.

Menneskets naturlige avhengighet til verden var beregnet på dens stadige omvandling til felleskap med Gud, i Hvem er alt liv. Mennesket skulle være prest av en eukaristi, og ofre verden til Gud, og gjennom dette offer skulle motta livets gave. Men i den falne verden har ikke mennesket presteskapets kraft til å klare dette. Hans avhengighet av verden blir en lukket krets, og hans kjærlighet har viket av fra dens sanne retning. Han elsker fortsatt, han er fortsatt sulten. Han vet at han er avhengig av noe utenfor seg selv. Men hans kjærlighet og avhengighet gjelder bare verden i seg selv. Han vet ikke at det å puste kan være felleskap med Gud. Han ser ikke at det å spise kan være å motta liv fra Gud i noe annet enn en kun fysisk forstand. Han glemmer at verden, dens luft eller føde, kan ikke i seg selv gi liv, men bare til den grad at de mottas og godkjennes for Guds skyld, i Gud og at de bærer livets guddommelige gave. Alene kan de kun produsere et utvendig inntrykk av liv.

Når vi ser på verden som et mål i seg selv, blir alt sin egen verdi og derfor mister all verdi, for bare i Gud finner vi meningen (verdien) med alt, og verden er betydningsfull bare når den er Guds nærvers “sakramentet.” Gjenstander ansett kun som gjenstander ødelegger seg selv fordi de har liv kun i Gud. Den naturlige verden, skilt fra livets kilde, er en døende verden. For den som tenker at mat, i seg selv, er livets kilde, er det å spise felleskap med den døende verden, det er felleskap med døden. Selve maten er død, det er liv som har dødd og må oppbevares i kjøleskap som et lik.

”For syndens lønn er døden.”[6] Livet mennesket valgte var bare et utvendig inntrykk av liv. Gud viste ham at han selv hadde valgt å spise brød på en måte som rett å slett kom til å vende ham tilbake til jorden både han og brødet ble tatt fra: “Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.”[7] Mennesket tapte det eukaristiske liv, han mistet livets egne liv, evne til å gjøre det om til Liv. Han sluttet å være verdens prest og ble i stedet dens slave.

I fortellingen om Hagen skjedde dette da dagen var blitt sval:[8] dvs. om natten. Og Adam, når han forlot Hagen der livet skulle ha vært eukaristisk – verden ofret til Gud i takknemmelighet – førte Adam hele verden inn i mørke. I et vakkert stykke bysantinsk hymnologi ser vi Adam som sitter utenfor, med blikket vendt mot Paradis, og gråter. Det er et bilde av selve mennesket.

4
Her kan vi avbryte dette emne om mat en stund. Vi begynte med det bare for å frigjøre ordene “sakramental” og ”eukaristisk” fra bibetydningene de har fått opp gjennom den tekniske teologiens lange historie, der de nesten alltid brukes innenfor rammeverket av “naturlig” imot “overnaturlig,” og “hellig” imot “verdslig,” dvs. innen den samme motsetningen av religion og liv som gjør livet ufrelsbart og uten religiøs betydning. Men fra vårt perspektiv er ikke den “opprinnelige” synden først og fremst at mennesket har vært “ulydig” mot Gud; synden er at han sluttet å hungre etter Ham og kun Ham, sluttet å se hele sitt liv som avhengig av hele verden som et sakrament av felleskap med Gud. Synden var ikke at mennesket forsømte sine religiøse plikter. Synden var at han anså Gud som noe religiøst – dvs. i motsetning til livet. Menneskets eneste fall er hans ikke-eukaristiske liv i en ikke-eukaristisk verden. Fallet er ikke at han foretrakk verden ovenfor Gud, forvrengte balansen mellom det åndelige og materielle, men at han gjorde verden materiell, når han skulle ha transformert den til “liv i Gud,” fylt med betydning og ånd.

Men det kristne Evangeliet er at Gud ikke forlot mennesket i eksil, i en knipe av forvirret lengsel. Han hadde skapt mennesket “etter sitt eget hjerte” og for seg selv, og mennesket har strevd i sin frihet for å finne svaret på sin indre mystiske sult. I svar på denne ekstreme uoppfyllelsen handlet Gud avgjørende: inni mørket der mennesket famlet etter Paradis, sendte Han lys. Han gjorde dette, ikke som en redningsaksjon, for å gjenvinne det tapte mennesket: det var heller for å fullføre det Han hadde foretatt fra begynnelsen. Gud handlet slik at mennesket kunne forstå hvem Han virkelig var og hvor hans sult hadde drevet ham.

Lyset Gud sendte var Hans Sønn: det samme lyset som hadde skint uslukket i verdens mørke hele tiden, nå sett i full glans.

Før Kristus kom, hadde Gud gitt løfte om Ham til mennesket. Han hadde gjort dette på et stort vis, Han talte gjennom Israels profeter, men også på mange andre måter med hvilke Han kommuniserer med mennesket. Som kristne bekjenner vi at Han, som er sannheten om både Gud og menneske, gir en forsmak av Hans kjødliggjøring i mer fragmenterte sannheter. Vi tror også at Kristus er til stedet i hver og en som søker sannhet. Simone Weil har sagt at selv om noen kan løpe vekk fra Kristus så fort han kan, løper han faktisk rett inn i Kristi armer så lenge han tror det han løper mot er sant.

Mye som er sant om Gud har også blitt åpenbart gjennom religionens lange historie, og dette kan en kristen bevise ved å referere til Kristi sanne standard. I de store religionene som har formet menneskelig aspirasjon, spiller Gud på et ustemt orkester, men allikevel har flott, rik musikk ofte blitt laget.

Men Kristendommen er på en dyp måte all religions ende. I fortellingen om den samaritiske kvinnen ved brønnen i Evangeliet, sier Jesus dette tydelig. “Herre,” sa kvinnen til Ham, “jeg ser at Du er en profet. Våre fedre tilba på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedt hvor en bør tilbe. Jesus sier til henne: Tro Meg, kvinne. Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette gjell eller i Jerusalem…Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og i sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha.”[9] Hun spurte Ham et spørsmål om religion, og med sitt svar endret Jesus perspektivet fullstendig. Ikke noe sted i det Nye Testament fremstilles Kristendommen som en kult eller religion. Religion trengs når det er en sperre mellom Gud og menneske. Men Kristus, som er både Gud og menneske, har knust veggen mellom mennesket og Gud. Han har innviet et nytt liv, ikke en ny religion.

Det var på grunn av den tidlige Kirkens frihet fra “religion,” i vanlig, tradisjonell forstand at hedningene beskyldte de kristne for ateisme. De kristne brydde seg ikke om hellig geografi, hadde ingen templer, ingen kult som kunne gjenkjennes av generasjonene foret av mysteriekultenes høytidelighet. Det var ingen spesiell religiøs interesse i stedene der Kristus hadde bodd. Ingen pilegrimsferder. Den gamle religionen hadde sine tusen hellige steder og templer: for de kristne var alt dette forbi og borte. Det var ingen behov for templer bygd av stein: Kristi Legeme, Kirken selv, det nye folk Han hadde samlet i seg, var det eneste ekte templet. “Bryt dette templet ned, så skal Jeg gjenreise det på tre dager…”.[10]

Kirken selv var det nye og himmelske Jerusalem: Kirken i Jerusalem var uviktig i sammenlikning. Det at Kristus kommer og er tilstede var mye mer viktig enn stedet Han hadde vært. Kristi historiske virkelighet var, så klart, det ubestridte grunnlag for den kristnes tro: men de husket Ham ikke så mye som de visste at Han var med dem. Og i Ham var “religionens” ende, fordi Han var selv Svaret på all religion, all menneskelig hunger etter Gud, for i Ham var det livet mennesket hadde tapt – og som bare kunne symboliseres, tegnes, og spørres etter i religion – gjenopprettet til ham.

5
Dette er ikke en avhandling om systematisk teologi. Den prøver ikke å granske alle aspekt og implikasjoner ved dette Svaret. Den påstår heller ikke å ha lagt noe – i dette lille området – til visdommen samlet i talløse bind om “teologier” og “dogmatikk.” Denne bokens formål er et ydmykt et. Det er å minne leserne på at i Kristus, ble livet – livet i all sin helhet – gjenopprettet til mennesket, igjen gitt som et sakrament og felleskap, og gjort til Eukaristi. Og det er å vise – om bare delvis og overfladisk – betydningen av dette for vår misjon til verden. Den vestlige kristen er vant å tenke på sakrament i motsetning til Ordet, og han forbinder misjon med Ordet og ikke sakramentet. Han er også vant til å tenke på sakramentet som kanskje en vesentlig og klart definert del, institusjon eller handling av Kirken og innenfor Kirken, men ikke på Kirken som Kristi nærvær og gjerning selveste sakrament. Og til slutt er han primært interessert i visse, veldig “formelle” spørsmål om sakramentene: deres antall, ”validitet,” institusjon, osv. Vårt formål er å vise at det finnes og alltid fantes et annet perspektiv, en annen måte å nærme seg sakrament på, og at denne måten er avgjørende nettopp for spørsmålet om misjon, og vårt vitne om Kristus til verden. For hovedspørsmålet er: hva vitner vi om? Hva har vi sett og rørt med våre hender? Hvor kaller vi mennesker? Hva kan vi tilby dem?

Dette essayet er skrevet av en ortodoks og fra den ortodokse Kirkes perspektiv. Men det er ikke en bok om ortodoksi, som bøker om ortodoksi skrives og forstås i dag. Det finnes en “vestlig” tolkning av Østen som de ortodokse selv har godtatt. Ortodoksien er vanligvis fremstilt som å spesialisere i “mystikk” og ”spiritualitet,” som et mulig hjem for alle de som tørster og hungrer etter den “åndelige bankett.” Den ortodokse Kirke har blitt tilordnet den “liturgiske” og ”sakramentale” Kirkes plass og funksjon, og derfor mer eller mindre uinteressert i misjon. De ortodokse har kanskje for ofte mislykkes i å se hva deres “sakramentalisme” betyr, men dens grunnleggende betydning er absolutt ikke å flykte inn i en tidløs ”spiritualisme” langt unna “handlingens” kjedelige verden. Og det er denne sanne betydningen denne forfatteren vil vise frem og dele med sine lesere.

Vakre kirker med “helnattsvigiler,” ikoner og prosesjoner, en liturgi som trenger minst tjuesju tunge liturgiske bøker for å fremføres riktig – alt dette ser ut til å stå i motsetning til det som har blitt skrevet hittil om Kristendommen som “religionens ende.” Men gjør det virkelig det? Og hvis ikke, hva betyr alt dette i den virkelige verden der vi bor, og for hvilket liv Gud har gitt sin Sønn?


Oversatt fra Alexander Schmemann, For the Life of the World,
Crestwood, NY: St. Vlad
imir’s Seminary Press, 1973, s.11-22.




[1] 1 Mos. 1:29
[2] Lukas 22:30
[3] Salme 33:9
[4] 1. Mos. 1:19
[5] 1. Mos 1:31
[6] Rom. 6:23
[7] 1. Mos. 3:19
[8] 1. Mos 3:8
[9] Joh. 4:19-21,23
[10] Joh. 2:19
Nyere innlegg Eldre innlegg Start