torsdag 30. mai 2013

Livets mål: Theosis

Guddommeliggjøringen 
som livets mål.
av Arkimandritt Georg

Spørsmålet om vårt livs mål er ytterst viktig, fordi det angår det viktigste for mennesket: meningen med hans tilværelse på jorden. Hvis mennesket tar den riktige holdning om dette, hvis han innser sitt sanne mål, kan han da møte sitt livs daglige affærer på riktig vis, hans forhold til sine medmennesker, studier, arbeid, ekteskap og barneoppdragelse. Men, hvis han ikke tar den riktige holdningen om dette, vil han også mislykkes i alle andre deler av sitt liv. For hva slags betyning kan disse ha når det menneskelig liv i sin helhet, er meningsløst?

Fra så tidlig som det første kapittel av de Hellige Skriftene, åpenbares meningen ved vårt liv, når den hellige som skrev det forteller at Gud skapte mennesket ”i Hans bilde og likhet.” Vi kan her se hvor stor kjærlighet den Treenige Gud har for mennesket. Han ønsker ikke at han bare skal være en skapning med visse gaver (karismata), visse egenskaper, en viss overlegenhet over resten av skapelsen, men vil at han skal være en gud ved nåde.

Utvendig ser mennesket ut til å være kun et biologisk vesen, lik alt annet som lever, som dyrene. Mennesket er, så klart, et dyr, men, som Hl. Gregorios Teologen sier, ”Mennesket er den eneste skapning som skiller seg fra all skapelse, den eneste som kan bli en gud” (Preken på Teofania MPG 36, 324, 13).

”I Hans bilde” henviser til de gaver Gud gav til mennesket alene, i motsetning til de andre skapningene, så han er i Guds bilde. Disse gavene er: et rasjonelt sinne, en samvittighet, fri vilje (frihet), kreativitet, eros og en lengsel etter det fullstendige og for Gud, en personlig selvbevisthet og alt som får mennesket til å stå over resten av all levende skapning og som gjør ham til en person og personlighet. Med andre ord, alt det som gjør ham til en person er gaver ”i Hans bilde.”

Begavet med ”bildet,” er mennesket kalt til å oppnå ”likheten,” å oppnå guddommeliggjøring. Skaperen, Gud etter sin natur, kaller mennesket til å bli gud ved nåde.

Gud gav mennesket gaver ”i Hans bilde,” så han kunne stige veldig høyt, så han kunne med disse oppnå en likhet til sin Gud og Skaper: å ha, ikke et utvendig, moralsk forhold til Ham, men en personlig forening med sin Skaper.

Det er kanskje dristig bare å si eller tenke at vårt livs mål er å bli guder ved nåde. Men de Hellige Skrifer og kirkefedrene skjulte ikke dette fra oss.

Desverre er mange utenfor, og også mange innenfor, Kirken uvitende. De tror livets mål kun er, i beste fall, vår moralske forbedring, at vi skal bli bedre mennesker. Men ifølge Evangeliet, Kirkens Tradisjon, og kirkefedrene, er ikke dette livets mål. Mennesket må ikke bare forbedre seg selv, og bli mer moralsk, mer rettferdig, mer ren, mer forsiktig. Alt dette må så klart skje, men det er ikke det viktigste målet, det endelige målet vår Skaper skapte mennesket til. Hva er det målet? Guddommeliggjøring – å forene mennesket med Gud, ikke utvendig eller sentimentalt men virkelig.

Så høyt setter ortodoks antropologi mennesket at, hvis vi sammenlikner antropologier fra andre filosofiske, sosiale eller psykologiske systemer med den ortodokse, vil vi lett se hvor overfladiske de er, og hvordan de ikke svarer menneskets store lengsel etter noe stort og virkelig i livet.

Siden mennesket er kalt for å være i ”Guds likhet,” nemmelig at han er skapt til å bli gud, føler han en indre tomhet, at noe er galt, hvis han ikke er på vei mot guddommeliggjøring. Han nyter ikke sann lykke selv når han prøver å fylle tomheten med andre aktiviteter. Han gjør seg kanskje følelsesløs og skaper en fantasiverden, men er samtidig overfladisk, liten og begrenset. Innen denne fantasiverden slavebinder og fengsler mennesket seg. Han styrer sitt liv på en sånn måte at han nesten aldri får fred, og er aldri alene med seg selv. Med støy, spenning, TV, radio og med informasjon om nesten hva som helst, prøver han, lik en narkoman, å glemme, å ikke tenke, ikke bekymre seg, ikke huske at han ikke går på riktig vei og at han er langt bortkommen fra sitt mål.

Men til slutt er ikke det stakkarslige moderne mennesket tilfreds, før han finner noe annet i sitt liv, noe større, noe virkelig vakkert og kreativt.

Kan mennesket forenes med Gud? Kan han være i felleskap med Ham? Kan han bli gud ved nåde?


Oversatt fra Archimandrite George, The Deification as the Purpose of Man's Life, Mount Athos: Holy Monastery of St. Gregorios, 1997, s.11-14.

Last ned hele boken i pdf format på Engelsk eller Gresk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nyere innlegg Eldre innlegg Start