onsdag 29. mai 2013

"Hvem er Gud?"

Trosbekjennelsen
Av Arkimandritt Vassilios Papavassiliou

Den Hellige Treenighet
I trosbekjennelsen bekjenner vi vår tro på én Gud: Fader, Sønn, og Hellig Ånd. Kristendommen, sammen med de ande monoteistiske religionene, tror på én Gud. Men i motsetning til jødedommen og islam, utelukker ikke denne enheten et flertall av personer i Guddommen. Hvis du spør en jøde eller muslim, «Hvem er Gud?» svarer de kanskje med forskjellige navn på Gud, men alle tilsvarer den vi kristne kjenner som Faderen. For en kristen er dette bare en del av sannheten, og åpenbarer ikke Guddommens helhet.

Hvis du spør en kristen, «Hva er Gud?» svarer han nok med Hl. Johannes Evangelistens ord, og sier, «Gud er kjærlighet» (1 Joh. 4:8), og Gud er kjærlighet fordi Gud er mer enn én person. Bare en person kan elske. Mange liker å tenke på Gud som en upersonlig, mystisk kraft, men da kan vi ikke snakke om en Gud som elsker og tilgir – bare en person kan elske og tilgi. Sann kjærlighet er heller ikke egenkjærlighet. Sann kjærlighet er kjærlighet for en annen, for noen eller noe utenfor oss selv. Kjærlighet må ha et mål – den kan ikke eksistere uten mer enn én person. Gud er kjærlighet fordi Han er Treenighet: tre personer i én Guddom, i et evig kjærlighetsforhold. Det er derfor vår trosbekjennelse om Treenigheten [i liturgien] innledes med ordene, «La oss elske hverandre, så vi samstemmig kan bekjenne: Faderen og Sønnen og Helligånden, den vesenéne og udelelige Treenighet.» For bare når vi elsker hverandre kan vi i sannhet bekjenne vår tro til Treenigheten.

Og etter vi bekjenner vår tro på «den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig,» bekjenner vi vår tro på «én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider. Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til.»

Kirken holder fast ved at Kristus alltid har vært. Som én av Treenigheten, var det aldri en tid da Han ikke var. Dog underordnet Faderen, som er Sønnens og Helligåndens overhode og kilde, er Han i evighet «født» av Faderen, men «ikke skapt,» ikke en skapning. Derfor bekjenner vi at Han er «vesenénig» (eller, av samme vesen) som Faderen.[1] 

Mens Sønnen og Ånden har sin kilde og opphav i Faderen, er alle Gud i lik forstand. Det er én Gud fordi det er én kilde: Faderen. Sønnen fødes i all evighet av Faderen; Ånden utgår i all evighet fra Faderen. Dette betyr ikke at Sønnen og Ånden var skapte av Faderen. Det beskriver heller det evige forholdet mellom dem som Treenighetens personer.

Som Kirken er vi oppfordret til å oppnå den kjærlighet og enhet vi finner i Treenigheten. Ved Nattverden, ba vår Herre om at alle må bli én, som Han og Faderen er én (Joh. 17:21). Kirken er et bilde av Treenigheten: forskjellige personer, men ett legeme. Derfor kan vi bekjenne vår tro til den Treenige Gud i sannhet kun når det er kjærlighet og enhet blant oss: «La oss elske hverandre, så vi samstemmig kan bekjenne: Faderen og Sønnen og Helligånden, den vesenéne og udelelige Treenighet.»

Jesus Kristus
Hittil har vi omtalt Kristus som Gud før verdens skapelse, som samevig med Faderen, sann Gud fra sann Gud. Ved Ham er alt blitt til. Alt var skapt av Treenigheten, og det betyr også av «Guds enbårne Sønn og Ord,» Jesus Kristus.

Vi bekjenner deretter vår tro på inkarnasjonen, lære om at Gud ble menneske:
For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske.
Treenighetens andre person, Guds Sønn og Ord, ble kjød og blod som oss og levde blant oss. Gudommelig og menneskelig natur var forente i Ham. Siden Gud har deltatt i vår dødelige og kjødelige nature, kan vi også ta del i Hans udødelige og gudommelige natur.

Men hvorfor ble Gud menneske? Mennesket var skapt i Treenighetens bilde, kjærlighetens bilde. Gud er kjærlighet fordi Han er Treenighet. Men hvis Gud er kjærlighet, er Han også frihet, for kjærlighet kan bare gis i frihet. Menneskene hadde derfor frihet til å avvise Guds kjærlighet og følge sin egen vei. Dette gjorde de, som vi leser i første mosebok. Det kalles menneskelighetens fall, eller den opprinnelige synd. Mennesket forsømte Guds vilje, og alt som sto i motsetning til Gud kom derfor inn i menneskelig natur og skapelse. Derfor kom døden (det motsatte av Gud – for Gud er liv) inn i verden, og menneskeligheten kunne ikke lenger oppnå Guds likhet, guddommelighetens og udødelighetens likhet. Gud tok derfor initiativet. Siden mennesker ikke kunne oppnå Guds likhet, tok Gud på seg menneskets likhet. Han ble en del av sin egen skapelse, et menneske. Jesus Kristus er Treenighetens andre person blitt menneske. Hans menneskevorden, da Han ble et menneske som oss, hadde ikke kunnet skje uten Jomfru Maria, og vi lover henne derfor som «Guds Moder» (Theotokos). Kristus er uten mor etter sin guddommelighet, uten far etter sin menneskelighet, men Hans guddommelige og menneskelige naturer er forente i en person: Jesu Kristi person. Siden hun fødte Gud i kjødet, kaller vi Jomfru Maria Guds Moder.

Vi bekjenner så vår at vi tror på Kristi lidelse, død, oppstandelse, og himmelfart:
Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen ifølge Skriftene, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd.
Hele grunnen til at Kristus ble menneske er å gjenopprette menneskets forhold til Gud. Kristus er samtidig både Gud og menneske, og det er derfor bare gjennom Ham at denne gjenopprettelsen kan skje. Kristus måtte derfor gjennomgå alt det vi gjør; og én ting vi alle går gjennom uten unntak er døden. Alt Kristus har gjort, alt Han har påtatt seg og gjort sitt eget, har blitt helliggjort av Hans guddom – en frelses vei.

Kristus lagde en vei for oss. Det er den samme veien vi alltid har gått, den som begynner ved vår fødsel og ender ved vår død. Men Gud kan ikke dø, med mindre Han blir dødelig som oss, og underordnet døden. Derfor har vi i Kristus et paradoks: dødelig og allikevel udødelig, menneske og allikevel Gud. Siden Gud er livets kilde, og døden ikke har makt over Ham, var døden tilintetgjort av Guds død. Det er derfor vi i Påsken, synger om og om igjen om Kristi oppstandelse, «med døden, nedtrampet Han døden.»

Kristi fødsel, lidelse, korsfestelse, død, oppstandelse, og himmelfart var forutsagt i Skriftene (det Gamle Testament). «Han stod opp igjen på tredje dagen ifølge Skriftene.» Dette var, siden tidens opphav, Guds frelsesplan for oss.[2]

Ved Hans blod er våre synder vasket bort. Kristus, etter å ha blitt en som oss, del av menneskeligheten, kan forsone for våre synder, og ofre seg selv opp for oss alle. Som det eneste syndeløse menneske, og ved å frivillig ofre seg selv, er Hans offer det eneste fullkomne offer.

Som den himmelske Faders Sønn, er Kristus i stand til å bekjempe døden, omskape vår dødelige natur og føre den opp til Gud i himmelen. Her finner vi det viktige med Kristi himmelfart og Hans sete ved Faderens høyre hånd. Kristus forlot ikke sitt menneskelig legeme og natur i oppstandelsen. Han løftet den opp med seg, og derved førte menneskeligheten opp til Gud Fader i himmelens høyde. Døden er derfor ikke lenger menneskelivets ende. Av den grunn, når vi taler om de avdøde i Kriken, taler vi ikke om «død» (thanatos) men «søvn» (koimesis). Når vi sovner, forventer vi å våkne. På samme vis, når vi dør, forventer vi kristne at vi skal atter stå opp. Kristus har bekjempet dødens kraft, og Gud skal reise oss opp den siste dag.

Vi bekjenner så vår tro på Kristi gjenkomst:
Han skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike kal være uten ende.
Kirken tror at Kristus vil komme tilbake for å dømme verden. Hans gjenkomst vil ikke være som den første. I Evangeliet beskriver Kristus selv sin gjenkomst: «Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, da skal alle folkeslag på jorden bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet. Når basunen lyder, skal Han sende ut sine engler, og de skal samle Hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra den ene enden av himmelen til den andre» (Matt. 24:30).

Kristus kommer ikke igjen med ydmykhet og i hemmelighet. Han vil komme ovenfra med herlighet, og hvert øye skal se Ham. Det er derfor Kristus advarer oss:
Om noen da sier til dere: «Se, her er Messias» eller: «Der er han,» så tro det ikke. For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill. Nå har Jeg sagt dere det på forhånd. Om de altså sier til dere: «Se, han er ute i ødemarken,» så gå ikke dit ut, eller: «Se, han er i et rom der inne,» så tro det ikke. For slik som lynet går ut fra øst og lyser like til vest, slike skal det være når Menneskesønnen kommer. (Matt. 24:23-27)
Kristus skal komme for å dømme levende og døde. Han vil dømme hver og en etter sine gjerninger. En av de mest kjente avsnitt om Dommedagen finner vi, med avsnittene vi nettopp så på, i Evangeliet etter Hl. Matteus (25:31-46), når vi hører Kristus dømme oss etter som vi mettet, kledte, og besøkte dem i nød:
Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For Jeg var sulten, og dere ga Meg mat; Jeg var tørst, og dere ga Meg drikke; Jeg var fremmed, og dere tok imot Meg; Jeg var naken, og dere kledde Meg; Jeg var syk, og dere så til Meg; Jeg var i fengsel, og dere besøkte Meg…Sannelig, Jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse Mine minste søsken, har dere gjort mot Meg.
Vi skal dømmes først og fremst av kjærlighet, og den kjærligheten vi dømmes av er ikke en generell, abstrakt kjærlighet for menneskeligheten, ikke et sentimentalt og optimistisk syn på menneskets natur, men kjærlighet for visse mennesker. Kristen kjærlighet er ikke noe abstrakt og sentimentalt. Kristen kjærlighet synliggjøres ved konkrete gjerninger. Den oppleves og åpenbares i offer, veldedighet, tilgivelse, bønn, og ydmykhet. Kjærlighet er ikke bare noe for sentimentale optimister. En av de største forvrengninger i måten folk forstår kjærlighet på er nettopp det at de forvirrer den med sentimentalitet. Sann kjærlighet trenger en sterk ånd, mot, offer. Sentimentalitet, abstrakt kjærlighet for menneskeligheten, trenger bare optimistisk spekulasjon.

Vi minnes derfor på at vi skal dømmes først og fremst av Guds kjærlighet, om vi har oppfylt de to store budene: elsk Gud og elsk din neste. Evangelieavsnittet om Dommedagen minner oss på at vi kan ikke gjøre det ene uten det andre. Og dette åpenbares helt klart i ordet «Jeg»: Jeg var sulten, Jeg var tørst, Jeg var fremmed, Jeg var syk, Jeg var i fengsel. Vi ser Kristus i hver person, Guds «bilde». For hvert menneske er Kristi ikon. Hvis vi elsker hverandre, elsker vi Kristus selv.

La oss derfor lære å virkelig elske hverandre – la oss gi til dem i nød, besøke dem som er syke eller ensomme, ta imot dem som er fremmede – så når vi endelig står foran Kristus på Dommedagen, kommer vi til å stå foran en vi virkelig har elsket.

Den Hellige Ånd
Når vi her fortsetter å leser Trosbekjennelsen kommer vi til en av de mest mystiske deler av vår tro. Vi sier, jeg tror
på den Hellige Ånd, Herren, Livgiveren, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene.
Den Hellige Ånd er en av de vanskeligste teologiske områdene å forklare. Selv Trosbekjennelsen nevnte Ham opprinnelig bare så vidt. Det var bare etter Helligåndens guddommelighet ble disputert i det fjerde århundre at Kirken, og spesielt Hl. Basilios den Store, begynte å formulere en klar holdning til Helligånden.

Denne delen av Trosbekjennelsen ble lagt til fordi noen kristne begynte å argumentere at Helligånden ikke var Gud på samme måte som Faderen og Sønnen er Gud. Derfor sier Trosbekjennelsen tydelig at Helligånden kalles Herre, akkurat som Faderen og Sønnen, at Han er livgiver, og at Han tilbes og æres sammen med Fader og Sønn.

Gud er kjent i tre personer; Han er, med andre ord, en «personlig» Gud, som betyr at vi kan ha et personlig forhold til Ham. Jeg gjentar dette fordi ordet Ånd kan ofte få oss til å glemme at Treenighetens tredje person også er en person av Treenigheten på samme måte som Faderen og Sønnen er personer. Man må derfor ikke forså Helligånden som en upersonlig kraft men som noen vi har et forhold til. Som Gud er kjærlighet, er Han også frihet, fordi kjærlighet kan bare gis i frihet. Vi hører ofte i Skriftene om folk, spesielt profetene og apostlene, som er «fylt av den Hellige Ånd.» Men Helligånden er frihetens Ånd. Han er ikke en Ånd som besetter oss uten vårt samtykke. Det er derfor betegnende at Hl. Serafim av Sarov sa at hele meningen med det kristne liv er å anskaffe den Hellige Ånd.

Helligånden bor inni oss. Hans nåde og kraft kommer over alle som er salvet i dåpen. Han åpenbarer for oss all sannhet, som vår Herre lovte ved sin Nattverd: «Men når sannhetens Ånd kommer, skal Han veilede dere til hele sannheten» (Joh. 16:13). Helligånden bor i Kirken og veileder henne. Men, som jeg allerede sa, er Han frihetens Ånd. Selv om Han kommer og tar bolig i oss, må vi også være villige for Helligånden å virke i oss. Men hvordan kan vi gjenkjenne Helligånden? Hva er Helligåndens frukt? Hl. Paulus, i sitt første brev til galaterne, skriver: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse» (Gal. 5:22-23).

Noen kristne grupper fokuserer veldig mye på Helligånden. De viser at de er fylt av Helligånden på vis som ofte er ekstatiske. Ofte roper og skriker de, hopper og danser, til og med besvimer. Men ifølge ortodoks teologi, er ikke disse tegn på Helligånden. Som Hl. Johannes skriver i sitt første epistel: «Tro ikke enhver ånd. Prøv åndene om de er av Gud. For det er gått mange falske profeter ut i verden» (1 Joh. 4:1). I stedet tror vi at Helligånden gjenkjennes av fruktene Hl. Paulus beskriver: «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse».

Dette er kanskje en grunn til at noen kristne avviser ortodoksien som en stillestående, ritualistisk religion uten Helligåndens nåde. Det tror vi har forlatt Helligånden for Tradisjon. Men dette er å misforstå både oss og vår Tradisjon.

Som den innflytelsesrike russiske teologen Vladimir Lossky skrev: «Tradisjon er fortidens liv levd i nåtiden, og derfor er den alltid gammel men allikevel ny, fra gamle tider men allikevel tilstede. Den forbinder oss med de kristne fra oldkirken og med de hellige gjennom tidene. Den er sannelig Helligåndens liv innenfor Kirken, for det er den samme Tradisjon og derfor det samme guddommelig inspirerte liv som har blitt overlevert til oss fra slekt til slekt siden apostlenes tid.

Helligånden bor i Kirken og leder henne. Men mens vi kan være sikre på hvor Helligånden handler innen Kirken, kan vi ikke si at Helligånden ikke er tilstede eller aktiv andre steder. I den mest kjente ortodokse bønn til den Hellige Ånd, kaller vi på Ham som «er alle steder og oppfyller alt.» Mens Helligånden bor i Kirken, er Han ikke bundet av den. Som Hl. Maximos Bekjenneren skrev i det sjuende århundre: «Gud er ånd, og vindens ånde deles av alle; ingen stenger den inne, ingen holder den fengslet.»


Oversatt fra Father Vassilios Papavassiliou, Journey to the Kingdom: An Insider’s Look at the Liturgy and Beliefs of the Eastern Orthodox Church, Brewster, MA: Paraclete Press, 2012, s.97-113.




[1] Ordet vesenénig (på gresk, homoousios) er et av de viktigste ordene innen kristen teologi (og, samtidig, et av de mest uforståelige). Med dette ordet, forklarer Kirken hvordan tre personer oppgjør én Gud og ikke tre guder. Siden Treenighetens tre personer er av samme ousia – samme vesen, eller substans – er de én.
[2] Guds frelsesplan er det som kalles «guddommelig økonomi». Dette teologiske uttrykket, økonomi (gresk, oikonomia), betyr «håndtering» eller «ledelse.» Den guddommelige økonomi er derfor Guds håndtering eller ledelse av en verden og en menneskelighet som har falt bort fra Gud. Denne guddommelige økonomis kjerne er offeret Guds Sønn gav hele menneskeligheten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nyere innlegg Eldre innlegg Start