torsdag 19. september 2013

Ikonenes funksjon

Ikonenes funksjon
av Dr. Konstantinos Kavarnos

Hellige ikoner har flere funksjoner. (1) De gjør en kirke vakrere. (2) De lærer oss om den kristne tro. (3) De minner oss om denne troen. (4) De løfter oss opp til prototypene de symboliserer, til et høyere tanke og følelsesnivå. (5) De oppfordrer oss til å imitere dydene til de hellige som avbildes på dem. (6) De hjelper med å omvende og guddommeliggjøre oss. (7) De er et redskap til tilbedelse og ærbødighet. Jeg skal si litt om hver av disse funksjonene.

(1) Ikonenes mest opplagte funksjon er at de gjør kirkene vakrere. Den følgende hymnen fra Triodion, som synges kveld til Ortodoksiens søndag, når vi feirer vår seier over ikonoklasmen, legger merke til dette faktum:
Kristi Kirke utsmykkes nå som en brud, og har blitt pyntet med ikoner av hellig form; og den kaller alle åndelig tilsammen; la oss komme og sammen feire med glede i samstemmighet og tro, mens vi opphøyer Herren.[1]
At ikonene er en måte å gjøre kirker vakrere på finner vi i mange patristiske tekster. Et eksempel er Niketas Stethatos, den mest berømte av Hl. Symeon den Nye Teologens (949-1022) disipler, som sier at, når han ble abbed av Hl. Mammas kloster, ”utsmykket Symeon kirken der med et vakkert marmor gulv, hellige ikoner, og andre vidunderlige gaver.”[2]

Det at Ortodokse vanligvis snakker om å dekorere (diakosmesis) kirker med ikoner viser tydelig at de er oppmerksomme på denne funksjonen.

Som et ’Guds hus’ og et ’bønnens hus’, burde kirken gjøres så vakker som mulig, spesielt på innsiden, der de troende samles til bønn. Men kirkens skjønnhet må vise til dens hellighet; og følelsene den vekker må være høyere enn estetisk opplevelse: den må være åndelig.

(2) At ikoner underviser de troende er noe de greske kirkefedrene understreker tydelig. Hl. Johannes Damaskinos sier derfor at, siden ikke alle kan lese, eller har tid til å lese, ble Fedrene enige om at ting som vår Herres inkarnasjon, Hans omgåelse med mennesker, Hans undre, Hans korsfestelse, oppstandelse, osv. burde avbildes på ikoner.[3] Og Hl. Fotios, patriarken av Konstantinopel, sier: ”Akkurat som tale forvaltes ved hørsel, lager bilder, ved synet, et inntrykk på sjelens tavler, og gir fromhetens kunnskap til dem som ikke er besudlet av vranglære.”[4]

Fotios sier også at ikoner ikke bare lærer, som bøker gjør, men på mange måter er mer levende enn skriftlige historier, og er derfor en overlegen læreform. Han bruker som eksempler de hellige martyrenes gjerninger.

Vi kan også forstå hvor effektive ikoner er som et læremiddel når vi tenker på at i en komposisjon, som Jesu fødsel, Lazarus oppstandelse, eller Korsfestelsen, avbilder ikonet flere ting tydelig og samtidig – et sted, personer og gjenstander – noe som hadde tatt betydelig tid å beskrive med ord.

(3) Vi pleier å glemme ting, selv ting som er viktige for oss, og sovne når det gjelder det åndelige liv. Så selv om vi vet mye om vår kristne tro, som budene om å elske, læren om den åndelige verden, de helliges eksemplariske egenskaper og gode gjerninger, pleier vi å glemme dem, mens vi bryr oss med hverdagens verdslige bekymringer og aktiviteter. Ikoner hjelper til å minne oss om disse tingene, og å våkne opp. At ikonene virker så levende, som Hl. Fotios bemerker, gjør dem meget effektive. Johannes Damaskinos oppsummerer denne funksjonen når han kaller dem konsise minner (hypomneseis).[5] Han gir det følgende eksempel: ”Mange ganger, når vi ikke har Herrens Lidelse i tankene, husker vi Hans frelsende lidelser så snart vi ser på ikonet av Kristi Korsfestelse.”[6]

4) Ikoner løfter oss også opp til prototypene, til en høyere tanke og følelsesnivå. Detter er deres anagogiske funksjon. Ikonenes prototyper, dvs. Kristus, Gudfødersken, profetene, apostlene, martyrene og de hellige har en høyere eksistens enn de vi opplever i vårt vanlige, distraherte liv. Når vi ser deres ikoner, kommer vi i hu deres overlegne personligheter og gjerninger; og når vi tenker på dem, tenker vi rene, storartete tanker, og opplever opphøyde følelser. Slik kan vi i en stund leve i en høyere virkelighet. Som Hl. Johannes Damaskinos bemerker, ”vi ledes av synelige ikoner til kontemplasjon om det guddommelige og åndelige.”[7]

Gjennom denne funksjonene ser vi tydelig ikonenes vesentlige symbolske natur. Et ikon er ikke et mål i seg selv; det er ikke bare en estetisk gjenstand som nytes for dens kunstneriske punkter, men er et symbol, som fører oss videre til noe annet. Den leder oss fra det fysiske og psykofysiske til det åndelige. Det er derfor, som Hl. Johannes Damaskinos sier, en type (typos) av noe himmelsk.[8]

(5) Ved å undervise oss i den kristne religion, å minne oss om dens sannheter, mål og verdier, og å løfte oss opp til prototypene, til hellige personer, har ikoner en annen viktig funksjon: de oppfordrer oss til å etterlikne slike personers gjerninger. Derfor ble det erklært ved det sjuende økumeniske kirkemøtet – som ble sammenkalt for å gjøre slutt på uenigheten mellom ikonoklastene og de som forsvarte ærbødighet for de hellige ikonene – at: ”Jo mer hellige personer blir sett i ikoner, jo mer løftes seeren til minne om prototypene og etterlikning av dem.”[9]

(6) En annen funksjon er at ikoner hjelper oss å omvende vår levemåte, vårt vesen, og hjelper å helliggjøre oss. De gjør dette ved å undervise oss, å minne oss på det åndelige, å oppløfte oss, og å oppvekke oss moralsk og åndelig. Denne funksjonen er basert på det prinsippet at vi blir lik det vi regelmessig tenker på. Sanne ikoner fokuserer menneskets distraherte sjel på åndelig fullkommenhet, på det guddommelige. Ved å stadig tenkte på slik fullkommenhet med kjærlighet, kan vi delta i det mer og mer.

(7) Til sist, har ikonene også en liturgisk funksjon, og den brukes som et middel til tilbedelse og ærbødighet. Dette er en av ikonets primære funksjon, viktigere enn den første. Som hellige hymner og musikk, brukes ikonet til å tilbe Gud og ære Hans hellige. På denne måten er den vesentlig symbolsk, og fører sjelen fra det synlige til det usynlige, fra det materielle til det åndelige, fra symbolet til prototypen eller originalen den representerer. Som hver ortodokse kristen vet, er det første man gjør etter å gå inn i en kirke å ta et lys, tenne det og sette det foran proskynetarion eller ikonstativet der ikonet som avbilder den hellige personen, personene eller hendelsen som feires i den kirken eller som den er oppkalt etter. Han bøyer seg så foran ikonet, gjør korsets tegn, og kysser ikonet mens han ber en kort bønn. Dette kalles å ære ikonet. Det er ikke en form for tilbedelse av ikonet. De greske kirkefedrene skiller veldig tydelig mellom ære (timitike proskynesis), som man gjør foran ikoner, og ’tilbedelse’ (latreia). Tilbedelse tilhører Gud alene. De understreker også at den ære vi viser ikonene går til prototypen de avbilder, for eksempel, til Kristus, til Gudfødersken, til en martyr eller annen helgen. Som Hl. Basilios den Store sier, ord som gjentas av Johannes Damaskinos og andre ikonforsvarere, ”æren som vises til ikonet passerer videre til prototypen” (he time tes eikonos eis to prototypon diabainei).[10] Prototypen som æres er til sist Gud, siden Gud skapte mennesket i sitt egen bilde.[11]

Så klart trenger verken Gud eller Hans hellige den æren vi gir dem, enten ved ikonene eller ved hymner og musikk. Men det er passende for oss å ære dem, siden å tilbede Gud og beundre de hellige er utrykket til den sjelen som ser og elsker hellighetens og den åndelige fullkommenhetens skjønnhet, og er takknemmelig til Guddommen og til de hellige for deres godhet til menneskeligheten. Et slikt svar er ikke bare passende, men fører også til vår frelse. Den følgende bemerkelsen av Johannes Damaskinos understreker dette, og sier også mye om ikonets mange funksjoner: ”Jeg stiger inn i kirken, sjelenes felles legested, kvalt av livets torner. Malerienes blomstring lokker meg, og gir glede til mitt syn som en eng, og i hemmelighet vekker i min sjel ønsket om å love Gud. Jeg ser martyrenes heltemot, kronene gitt dem, og min iver tennes som en ild; jeg faller ned og tilber Gud gjennom martyren, og mottar min frelse.”[12]

Når ikonenes forskjellige og viktige funksjoner overses og den viktige forskjellen mellom ærbødighet og tilbedelse ikke tas inn i betraktning, resulterer dette med ikonoklasme. Det var dette som skjedde i 726, når den bysantinske keiseren Leo Isaurian kom med erklæringen som fordømte laging av og ærbødighet for ikoner som avgudsdyrkelse, og i strid med det andre bud. Men ikonet, som vi har sett, er et bilde og et symbol, og skal lede oss til det det er et bilde og symbol av, mens et idol mangler denne kraften til et virkelig symbol; og å ære et ikon er ikke en form for ’tilbedelse’ av det. Derfor viser anklagen om avgudsdyrkelse til en stor uvitenhet om ikoners mening og funksjon.

I sammenheng med det å ære de hellige ikonene, burde det bemerkes at denne skikken har dype røtter i kristendommens hellige tradisjon. Hl. Johannes Damaskinos sporte tradisjonen om å ære hellige gjenstander tilbake til det mosaiske folket, som ”æret tabernakelet som var et bilde og type av det himmelske, eller av hele skapelsen.”[13] Korset har alltid blitt æret blant kristne. Å male et kors i Kirkens kuppel eller apside var tillat i Bysants selv under ikonenes fanatiske fiender, ikonoklastene. Krusifikset er selv et ikon, et bilde av Kristi korsfestelse, et symbol av Kristus selv, som vanlig avbildes på det i den Ortodokse Kirke. 






[1] Triodion, Venezia, 1876, s.123.
[2] The Extant Works of Saint Symeon the New Theologian, oversettelse av Dionysios Zagoraios, Syros, 1886, s.6.
[3] Se utdraget fra Hl. Johannes Damaskinos i bilag A nedenfor.
[4] Cyril Mango, The Homilies of Photius, s.294. Cf. Hl. Basilios: “Det det muntlige viser gjennom hørselen, viser maleriet ved bilder i all stillhet” (P.G., Vol. 94, col. 1401a).
[5] Bilag A, nedenfor.
[6] Ibid.
[7] P.G., Vol. 94, col. 1261a.
[8] Se bilag A.
[9] Ibid.
[10] Ibid.
[11] Hl. Basilios, Om Helligånden, kapittel 18.
[12] P.G., Vol. 94, col. 1268 a-b.
[13] Se bilag A.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nyere innlegg Eldre innlegg Start