torsdag 27. februar 2014

Vi feirer Liturgien sammen

av Elder Sofroni (Saharov) av Essex

"Vi feirer Liturgien sammen. Men vi må betale det dette koster: 
hver av oss må ta ansvar for alles frelse. Vårt liv er en endeløs martyrdød."


tirsdag 25. februar 2014

Vil Gud at vi skal være lykkelige?

av Protopresbyter Thomas Hopko
et utdrag fra et intervju med Helen og Peter Evans

Helen: Vi hører ofte at Gud ikke vil at vi skal lide, at Gud vil at vi alltid er lykkelige.

Fr. Thomas: Det er ikke Det nye testaments lære. Det står ikke et ord i Det nye testament om å være lykkelig. Jesus sa, hvis du vil bli Min disippel, fornekter du deg selv, tar opp ditt kors, og følger Meg. Det er slik man oppnår gleden som er høyere enn all menneskelig forståelse, lykken ingen kan ta fra deg. Valget for kristne er ikke mellom lykke, morro, og glede på en side og lidelse på den andre. Det kommer til å være lidelse. Enten vil lidelsen være frelsende, guddommelig, og fylt av gleden som kommer fra Gud, eller så vil den være elendighet. Det hadde vært en neurotisk lidelse som, du kanskje kan si, er rett og slett helvetes lidelse.

Jesus lovte aldri noen et godt, lykkelig liv i denne verden.

Ta apostelen Paulus. Når han måtte skryte av at han virkelig var en apostel, hva skrøt han av? Han skrøt ikke av at han hadde en praktfull menneskelig slektslinje. Han skrøt ikke av hans åndelige opplevelser. Han hevdet å ha sett den oppstandne Kristus – men, når han skrøt, skrøt han av hva han hadde lidd. Han skrøt av hvor mye han var slått og fornektet for sannhetens skyld, for Guds skyld, for å vise hvordan Gud virkelig er. Jeg tror vi må lese Det nye testament på nytt.

Helen: Sant, men for mange som ikke har lest Det nye testament, men hører noen si at ”Gud er medlidende,” kan ikke det tolkes som ”vi burde ikke lide i dette livet”?


Fr. Thomas: Hvis noen sa til meg ”Gud er medlidende,” hadde jeg minnet dem om hva ordet ”medlidende” betyr. Den medlidende Gud er en Gud som lider med oss. Han er ikke en Gud som tar bort vår lidelse i den falne verden. Glem aldri at Guds klareste åpenbaring på jord er det blodige liket til en død jøde, hengende på korset foran byen Jerusalem, drept av hedninger mellom to tyver, på den mest skrekkelige, usle og forferdelige måten et menneske kunne dø på – som, i følge Moses Lov, var til og med en forbannelse. Dette er den kristne tro.

Helen: Den falske premiss her er at det er kristent å hindre lidelse?

Fr. Thomas: De finnes ingen måte å ”hindre lidelse” på. Alle de hellige lærer oss faktisk: jo større kunnskapen, jo større kjærligheten, jo større er lidelsen. For, når du vet hva godhet og sannhet og skjønnhet er og så ser rundt deg, og ser inn i deg selv, kan du ikke gjøre annet enn å gråte. Da, kan du virkelig sette din lit til Guds nåde og tilgivelse.

Helen: Så kristendommen lærer oss å lindre andres lidelser, men ikke å tenke på at lidelse i verden er galt?

Fr. Thomas: Det kommer ann på hva slags lidelse du prøver å lindre. Hvis en person virkelig lider av smerte og jeg kan gi dem medisin for å lindre smerten, eller en som ligger nedtrampet på gaten og jeg lindrer deres lidelse ved å dra dem med hjem, legge dem i en seng og gi dem noe å spise – det er jo så klart en måte å lindre lidelse på. Men hvis jeg ser noen som sier ”Jeg lider så jeg må ta narkotika for å lindre lidelsen” eller ”Jeg må drikke meg full for å lindre lidelsen” og jeg sier, ”OK, her er en flaske vodka, så du ikke lider så fælt,” da gjør jeg det bare verre. Det kommer ann på hva slags lidelse det er snakk om: noen lidelse er frelsende og noen lidelse er bare en følge av synd.

Peter: Så det hadde vært bedre å unngå lidelse ved å unngå synden, men ikke OK å lindre lidelsen synden skaper?

Fr. Thomas: Det er også i Det nye testament. I et brev skrevet at Peter, står det, hvis du lider som et godt menneske, som lider for det som virkelig er riktig og godt og sant, da hevdes det at den lidelsen er velsignet og at lidelsen vil til og med gi deg en glede verden ikke kunne gi. Men hvis du lider som en forbryter – med andre ord, fordi du gjør opprør mot Gud og naturen – er det ingen verdi i den lidelsen. Den lidelsen er lett sagt galskap. Det er som å piske seg selv.

Peter: Så den beste måten å forstå denne andre typen lidelse er som et tegn på at du gjør noe galt og må omvende deg?

Fr. Thomas: ja, og Skriften er veldig, veldig tydelig. En av de tidligste kristne hymner i 2 Timoteus sier at, Døde vi med Ham, skal vi også leve med Ham. Holder vi ut, skal vi også herske med Ham. Fornekter vi, skal Han fornekte oss. Er vi troløse, så er Han trofast, for Han kan ikke fornekte seg selv. Den kristne tro lærer oss at – i denne falne og syndige verden – hvis et menneske prøver å leve et guddommelig liv, vil hver ond skapning, om de så er mennesker, åndelige, sataniske eller djevelske, stå imot det mennesket. Og det mennesket vil, faktisk, bli korsfestet på en eller annen måte. Dette er den kristne holdningen.

Jesus kom ikke for å ta bort våre kors; Han kom for å gi oss Helligåndens kraft så vi kunne bære dem.

Helen: Så forvirrelsen kommer fra at folk ser på sine problemer med en sekulær holdning, og sier til seg selv, ”Mitt liv burde være lykkelig her på jord” i stedet for å se til livet etter dette. Er det sånn?

Fr. Thomas: Ja. Jeg ville også ha sagt at folk ikke bare ser på livet på en sekulær måte – som betyr uten noe forhold til Gud – men at det også er sant, særlig i dag, at mange ser på verden på en falsk religiøs måte. Ikke nødvendigvis kun sekulært. Folk i dag tror at Gud eksisterer for å gi oss et ”lykkelig” jordisk liv, å ta bort all lidelse og smerte, å gjøre alt vi ønsker at Han skal gjøre, at alt vi må gjøre er å nevne det vi vil ha, og at Gud vil gi oss det, uansett hva det er – helse, en god jobb, et godt sexliv eller, for eksempel, hvordan ”The Human Genome Project” beskrives. Jeg leste det nylig på forsiden av The New York Times. Projektlederen sa: ”Vårt mål er klart: det er å leve et lengre, lykkeligere, og mere smertefritt, sunnere menneskeliv før vi til slutt dør.” Vel, mange synes dette er et bra program. Mange religiøse folk tror at det er det Gud prøver å gjøre og – å la oss leve et lengre, lykkeligere, sunnere, bedre og lettere liv...

Helen: ... og så bli pensjonister i Florida!

Fr. Thomas: ... fordi vi kommer til å dø og gå til himmelen uansett. Vel, det er ikke Det nye testament, det er slettes ikke Bibelen. Det er ikke læren vi finner i Den kristne skrift. De kristne helgene led ubeskrivelig. Høyest blant de kristne hellige er martyren. En martyr er en som dør, som blir drept, mens han virkelig tilgir den som drepte ham – akkurat som Gud tilgav dem som sydet mot Ham. Jesus tilgav faktisk dem som syndet mot Ham og korsfestet Ham. Han sa: ”Tilgi dem, Fader, for de vet ikke hva de gjør.” Guds tilgivelse og Guds medlidenhet er garanterte...absolutt!

Helen: Må vi ikke omvende oss først?

Fr. Thomas: Jeg tror ikke vi må omvende oss først. Gud gir oss sin miskunn og tilgivelse om vi ønsker det eller ikke, om vi omvender oss eller ikke. Men hvis vi omvender oss og ønsker den, blir den miskunnen for oss kun herlighet, lykke og et velsignet liv. Men hvis vi står imot... er den helvete! Helvetes flammer er faktisk ikke en straff fra Gud. Helvetes ild er nærværet av Guds kjærlighet, Hans miskunn og Hans medlidenhet over dem som ikke ønsker det, ikke godtar det, ikke tror de trenger det, og ikke en gang bryr seg om det.

Peter: Det tar det på feil måte, med andre ord.

Fr. Thomas: Nettopp. Du kan bevise dette ved menneskelige forhold. Hvis du elsker meg og jeg hater deg eller ikke bryr meg om deg, da er ditt nærvær smerte for meg. Jeg skulle ha kvittet meg med deg hvis jeg kunne. Men, hvis du elsker meg og jeg elsker deg, da er det felleskapet ren glede. Jeg tror det er så lett som så.

Peter: Allikevel, er det en følelse av at lidelse er noe utenfor vår kontrol; det er noe vi må være passive ovenfor. Ikke at vi velger lidelse, men at når vi lider er det noe som skjer mens vi er passive.

Fr. Thomas: Jeg tror du har rett der. Lidelse, i følge ordboken, betyr å bli behandlet fiendlig og smertefullt på en måte vi ikke valgte eller ønsket. På en annen hånd, må man gå videre fordi det finnes et menneskelig fenomen som heter masochisme der folk får seg selv til å lide. Jeg kjenner mennesker som skjerer seg selv med kniver og slike ting. Det mennesket blir drevet av en kraftig ”drive” eller ”tvang” eller ”djevel” eller hva du vil kalle det som tvinger dem til å påta seg denne selvforskylte lidelsen.

Teknologi og det åndelige liv

av Hieromunk Lukas av Gregoriou

Spørsmål: Hva er klosterlivets mål?

Fr. Lukas: Livets mål, ikke bare for munker, men for hvert menneske, er guddommeliggjøring. Hl. Athanasios den Store bekrefter dette: ”Gud ble menneske, så mennesket kunne bli som Gud.” Herren sier selv i Den hellige skrift: Vær da fullkomne, slik deres himmelske Fader er fullkommen (Matt. 5:48) og Dere skal hellige dere og være hellige, for Jeg er hellig (3 Mos. 11:44). Mange ganger i Evangeliet, Apostlenes Gjerninger, og Epistlene blir vi fortalt at menneskelivets mål er guddommeliggjøring. Det var for å gjøre dette målet oppnåelig at Herren ble kjød.

Ved Dåpens mysterium blir vi medlemmer av Kristi Legeme, og ved Nattverden kan vi oppnå guddommeliggjøring.

Klosterlivet bidrar mest til oppnåelse av menneskelivets mål. Dette er fordi klosterlivet er et liv i omvendelse. Dette er omvendelsens mysterium.

Fra det øyeblikk vi tar mukeløftene blir vårt liv et ustanselig offer for Gud. Vi kalles til å vie all vår styrke til Herren, å gi av oss selv uten grense. En munks eneste ønske og lengsel er å være med Kristus.

Spørsmål: Hva kan hindre en i å oppnå dette målet?

Fr. Lukas: Den primære årsaken for ungdommens frastøting fra det asketiske liv er verdslighetens ånd. Denne ånden tillater ikke en å elske Gud av hele sin sjels styrke, å ønske å være med Gud uansett hva det koster.

Tidligere, når ”denne verdens” ånd ikke hadde gjennomtrengt så dypt, oppdro kristne sine barn i en from atmosfære. Barn så at sine foreldre gikk til de hellige gudstjenestene, ba, gjorde bøyninger, og gikk til Skriftemålet... Det var mye lettere for barn oppdratt i en slik åndelig atmosfære å begynne å gå den kristne vei.

Se på de helliges liv: de fleste asketikere ble oppdratt av fromme foreldre. Jeg syntes Hl. Serafim Sarovskis liv var spesielt imponerende. Når Hl. Serafim ble syk som barn, tok Agafia, hans mor, ham ut i hagen, og la ham mot det undergjørende ikonet av Guds Moder av Tegnet, og ventet på hennes hjelp. Folk hadde sann og ren tro!

Spørsmål: Kan en munk bruke moderne teknologi (mobiltelefoner og internet)?

Fr. Lukas: Den eneste og nødvendige forutsetningen for dette er velsignelse fra ens åndelige far. Uten denne velsignelsen, er bruk av internet, mobiltelefoner, og andre former for moderne teknologi farlig.

Fra de gamle Paterika er det klart at bruk selv av gjenstander som virker uskyldige og ufarlige kan være farlig for en munk.

Ondskapens rot er ikke tingen i seg selv, eller noen form for teknologi, men mangel på lydighet. Man kan nevne mange eksempler der munker brukte disse eller andre gjenstander av egen vilje og derfor led virkelig åndelig katastrofe.

Det er ikke en tilfeldighet at mobiltelefoner og internet er spesielt farlig for munker. Disse teknologiske fremskrittene distraherer ofte tankene, og en slik tilstand er helt upassende for klosterlivets mål. I følge de hellige Kirkefedrene er jo munken kalt til å forene sine tanker med sitt hjerte gjennom bønn og det asketiske liv.

Når det gjelder internet, kan jeg ikke si noe spesielt, siden vi ikke har det i vårt kloster. Men det er opplagt at mye bruk av ”Nettet” fører til tankenes distrahering. Dette gjelder særlig timeslange reiser gjennom internetverden uten noe konkret mål.

Men hvis en har abbedens velsignelse og munken selv er forsiktig, og ved lydighet går på internet for å slå opp noe eller gjøre noe annet, er internetarbeid mulig.

Men det er ikke noe internet på vårt kloster. Vår abbed [Arkimandritt Georgios (Kapsanis)] har ikke velsignet oss til å bruke det. Faren hver bruker utsettes for er for stor. Mange munker kan ikke motstå slik fristelse.

Når det gjelder lekfolk, er mange timer bortkastet i meningsløs tomgang gjennom internettets vidder også farlig. Før man gjør noe arbeid på nettet, burde man sette seg en oppgave som må utføres, og ikke vike fra den på noen måte.

Gregoriouklosteret på Athosfjellet
Spørsmål: Hvor passende er veldedighetsarbeid for kloster?

Fr. Lukas: Fra kirkehistorien har vi mange eksempler på munker som var involverte filantropi. Hl. Sampson den Gjestfrie eller Hl. Basilios den Store, for eksempel. I å føre klosterlivet, kombinerte de askese med enormt sosialarbeid.

Men disse eksemplene erstatter ikke det vestenlige ved det ortodokse kloster liv, som – i motsetningen til Vesten – er hesykastisk og ikke aktivistisk.

Munkens mål er å beherske sine tanker, å streve for å rense seg selv fra sine lidelser, og bli et kar for Guds nåde. Hvis sosialarbeid forstyrrer oppnåelsen av dette hovedmålet, da fører det ikke til noe godt (og vil ende i åndelig nederlag). Vi frelses ikke av eksterne gjerninger (selv ikke de gode), men ved vår kjærlighet for Kristus, som syneliggjøres i jakten på renhet og livets primære mål: oppnåelse av guddommeliggjøring.

Sosialarbeid som glemmer klosterlivets hovedmål er ikke passende for den ortodokse Østen. Munker som gav seg selv til å tjene andre ble ikke frelst av deres veldedighet, men av at deres tjeneste til sine neste ble en del av deres offer for Herren. Grunnlaget til deres liv var årvåkenhet, hjertets renselse, og strevet for å oppnå guddommeliggjøring. Som Hl. Isak Syreren sa: ”Hvis du har mettet tusen mennesker, men ikke har renset din sjel fra lidelser, har du ikke oppnådd noen ting.” Hva hjelper de å gi seg selv til mange ting, mens du lar din sjel forbli åndelig fattig?

Det ortodokse klosterliv er et hesykastisk klosterliv: det er ikke noe sosialt klosterliv i vår Kirke.

torsdag 20. februar 2014

Barn og Kirken

av Protobresbyter Alexander Schmemann

Barn liker som regel å gå i kirken, og denne instinktive attraksjonen til, og interesse for Kirkens gudstjenester er grunnlaget vi må bygge vår religiøse utdannelse på. Når foreldre er redde for at barna vil bli trøtte fordi gudstjenestene er for lange og synes synd på dem, uttrykker de ubevisst ikke bekymring for sine barn, men for seg selv. Barn gjennomtrenger lettere enn voksne den rituelle verden, med sin liturgiske symbolisme. De føler og forstår kirkegudstjenestenes atmosfære. Opplevelsen av Hellighet, følelsen av et møte med Noen som er utenfor det daglige liv, dette mysterium tremendum, som ligger ved roten til all religion og er våre gudstjenesters kjerne, er mer tilgjengelig for våre barn enn for oss. ”Uten at dere vender om og blir som barn.” Disse ordene gjelder det mottakelsesevnet, den fordomsfriheten, og den naturligheten vi mister når vi vokser ut av barndommen. Hvor mange det er som har dedikert sine liv til Guds tjeneste og viet seg til Kirken fordi de har beholdt kjærligheten for tilbedelsens hus og den liturgiske opplevelsens glede siden barndommen! Derfor er foreldre og læreres første plikt å ”la de små barna være, og hindre dem ikke” (Matt. 19:14) i å komme til Kirken. Det er i Kirken før alle andre sted at barn må høre Guds ord. I klasserommet er ordet vanskelig å forstå, det forblir abstrakt, men i kirken er det i sitt eget element. I barndommen har vi kapasiteten til å forstå, ikke intellektuelt, men med hele vårt vesen, at det ikke er noe større glede på jord enn å være i Kirken, å delta i Kirkens gudstjenester, å puste Himmelrikets duft, som er ”Helligåndens glede og fred.”

Kirkegang må fra barndommens tidligste dager parres med hjemmetilværelsen, som innleder og forlenger Kirkens stemning. La oss ta søndag morgen. Hvordan kan et barn føle helligheten til den morgenen og til det han vil se i Kirken hvis hjemmet er fult av støy fra radioen eller fjernsynet, foreldrene røyker og leser avisene, og en uhellig atmosfære rår der? Kirkegang må innledes av en følelse av å være samlet i en stille form for høytidelighet. Tente oljelamper foran ikonene, lesing av Skriften, rene og fine klær, ryddige rom – foreldre merker så ofte ikke hvordan alle disse tingene former barnets religiøse bevissthet, og lager et inntrykk som ingen trengsel senere i livet kan rive bort. Kvelden før, og selve dagen, på søndager og kirkehøytider, i Den store fasten, på dager da vi forbereder oss for Skriftemålet og Nattverden, må hjemmet spegle Kirken, og må opplyses av det lyset vi tar med oss tilbake fra tilbedelse.

La oss nå si noe om skolen. Det virker opplagt for meg at å holde ”søndagsskole” mens Den guddommelige liturgi feires står i strid med Ortodoksiens ånd. Søndagsliturgien er en gledelig forsamlig av Kirkesamfunnet, og barnet må kjenne og oppleve dette lenge før han kan forstå den dype betydningen til denne forsamlingen. For meg virker søndag som en dårlig dag å holde kirkeskole på. Søndag er primært en liturgisk dag; derfor burde det være en dag fokusert på Kirke og Liturgi. Det hadde vært mye bedre å holde kirkeskole på lørdager før Vigilien eller Vesper. Å si at foreldre ikke ønsker og ikke vil ta med barna til kirken to ganger i uken er å innrømme latskap og syndig likegyldighet ovenfor det som er viktig for våre barn. Lørdagskvelden er søndagens begynnelse og burde være like helliget av liturgi som søndag morgen. Hvorfor, i all ortodokse kirker verden rundt, feires Vesper eller Vigilien på kvelden før høytider og søndager? Det er ingen grunn til at vi ikke kan arrangere vårt kirkeliv etter prinsippet: Skole – Vesper – Liturgi, der skole ville vært den nødvendige forberedelsen og innledningen til Herrens Dag, Hans oppstandelse.

Oversatt fra: Children and Church

onsdag 19. februar 2014

Motivasjon til Skriftemålet

av Arkimandritt Serafim (Aleksiev) av Bulgaria

Vi er skapt for Gud og kun i Ham finner vi den høyeste glede vårt hjerte stadig lengter etter. Ingen annen enn Gud kan gjøre våre sjeler lykkelige! Gi mennesket alt han ønsker, så vil han glede seg i det en stund, men vil etter hvert bli likegyldig ovenfor det fordi han føler at han savner noe annet, mye høyere. Er det ikke slik et barn også nyter hver ny leke helt til det blir sultent? Da forlater det leken og søker etter mat. En viss uslukkelig indre sult etter sannhet, glede og fred i Helligånden (Rom. 14:17) plager vår sjel og gir oss ikke fred, selv blant livets beste nytelser og verdens mest misunnelsesverdige oppnåelser.

Denne velsignede sulten er en sult etter Gud. Velsignede Augustin sier riktig i sine Bekjennelser: «Du skapte oss for Deg selv, og vårt hjerte finner ikke hvile før den hviler i Deg.» Den eneste gjest som kan gi glede til vår sjel er Gud. Og hvis Gud er vår høyeste glede, er det klart at det som hindrer veien til Gud er den største ondskap for oss. En slik ondskap er synden.

Det er forgjeves at noen uopplyste mennesker søker menneskets største ondskap andre steder, i stedet for synd. Noen tror sykdom er den største ondskap, andre – fattigdom, og andre – død. Men hverken sykdom, eller fattigdom, eller død, eller noen annen jordisk katastrofe er en så stor ondskap som synd. Disse jordiske ulykkene skiller oss ikke fra Gud hvis vi virkelig søker Ham, men, tvert imot, fører oss nærmere til Ham.

Sykdom er ikke menneskets største ondskap, fordi en legemlig sykdom lidd med ydmykhet, tro, og tålmodighet kan helbrede en sjel syk av synd og føre den nærmere Gud – menneskets største gode.

Og død er ikke skremmende for en troende, for gjennom den, som gjennom en dør, går man til den kjære og kjærlige Gud som har forberedt for dem som elsker Ham, det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte (1 Kor. 2:9).

Men synden er hjertets verste fattigdom – fattigdom som skjuler nådens skatt. Synd er en dødelig sykdom for sjelen, en sykdom som tar fra oss både jordens gleder og himmelens gleder. Synd er en forferdelig og sørgelig åndelig død som evig skiller oss fra gleden til paradisets himmelske borgere, og begraver oss i helvetes mørke.

Det er ikke noen større ondskap for mennesket enn synden. Den ødelegger både kropp og sjel. Den gjør både dette livet og det evige livet bitre. Den skaper uenighet i familier, krangel blant naboer, og uenighet blant slektninger. Den tenner hatets ild blant folk. Den gjør sjelen stolt og bitter. Den forgifter hjertet med sjalusi. Den driver vekk hellige følelser fra brystet og inviterer djevlene til å ta bolig der. Den skiller oss fra Gud. Den slukker alt lysende i vårt hjerte. Den lærer oss å lyve, å forspise oss, å være egoistiske og grådige. Den får oss til å klandre å dømme vår neste. Den oppfordrer hånden til å stjele. Den fyller oss med harme og sinne. Den visker til oss å søke hevn. Den begår alle voldshandlinger, utskeielser og lovbrudd. Den er årsaken til all sykdom, lidelse, urettferdighet, vold, blodbad og krig. Den har fylt alles sjeler med en uutholdelig åndelig stank. Den gyter denne stanken over alle våre forhold.

Har du noen gang spurt deg selv hvorfor verden er så kvelende? Hvorfor er det vanskelig å leve? Hvorfor kan vi ikke holde ut med hverandre? Svaret er fordi synden har forgiftet livets atmosfære. Vi er alle syke med synd. Og hvis ubehandlede legemlige sår har en uutholdelig stank, hvor mye verre stanken av synd er!


Men jeg kommer bare til å synde igjen!
"Hvorfor burde jeg skrifte når jeg vet at jeg vil synde igjen i morgen? Hva er poenget med skriftemålet? Jeg synes en burde skrifte kun hvis man ikke ville ha syndet mer etter det!"

Denne protesten mot Skriftemålet inneholder: både noe som er veldig sant og noe som ikke er det. Det riktige er ønsket om å ikke lenger synde etter Skriftemålet. Men vi er svake mennesker, og vi kan ikke oppnå en slik standhaftighet med én gang slik at det blir umulig å falle tilbake i frivillige synder. Hvis vi ikke kan oppnå en standhaftighet i dåd med én gang, skal vi derfor overgi oss til synd? Eller burde vi slutte å skrifte? Hva er bedre: a rulle rundt i den åndelige sumpens gjørme, eller å reise seg etter hvert fall og fortsette i håpet om at du en dag når rettferdighetens trygge og vakre havn? Hvis du ikke skrifter, forblir du i gjørmen. Hvis du skrifter, reiser du deg fra gjørmen og vasker deg. «Me hvorfor reise meg i dag hvis jeg faller igjen i morgen?» spør du. Når du faller igjen, reis deg igjen! Begynn på nytt hver dag!

En ung munk klagde til den store asketikeren Abba Sisoes: «Abba, hva burde jeg gjøre? Jeg falt.» Elderen svarte: «Reis deg!» Munke sa: «Jeg reiste meg, og falt igjen!» Elderen svarte: «Reis deg igjen!» Men den unge munken spurte: «Hvor lenge burde jeg reise meg når jeg faller?» «Helt til du dør,» svarte Abba Sisoes. Denne vise dialogen burde huskes av alle som ønsker å endre seg men, lurt av djevelen, stadig vender tilbake til våre tidligere synder. Hver gang vi faller i en overtredelse, må vi reise oss. Denne «gjenoppreisingen» er vårt Skriftemål.

«Men hvorfor skal vi leke med å falle og reise oss?» spør noen. Det er ikke en lek, men en forstandig strid. Hvis vi, som svake mennesker, faller men reiser oss igjen, er det stor sjanse for at døden finner oss mens vi står. Da er vi frelst. Men hvis vi aldri reiser oss, er det sikkert at døden vil finne oss mens vi ligger i gjørmen. Da går vi evig tapt!

Hl. Johannes Krysostomos sier: «Omvendelse åpner himmelen for mennesket, tar ham med til Paradis, beseirer djevelen. Har du syndet? Fortvil ikke! Hvis du synder hver dag, omvend deg hver dag! Når deler av huset er råtne, erstatter vi dem med nye deler, og slutter ikke å bry oss om huset. På samme måte, burde du tenke i din sjel av, hvis du i dag har skitnet deg til med synd, rens deg selv med én gang ved omvendelse.»

For å vaske vekk legemlig skitt har Gud gitt oss vann. Og for å vaske bort åndelig motbydelighet, har Gud gitt oss nåde ved Skriftemålets sakrament. Hvert menneske, når han skitner til sine hender, vasker dem. Ingen sier: «Jeg vil ikke vaske mine hender lengre, fordi jeg vil skitne dem til igjen!» Men hvorfor sier så mange da, «Jeg vil ikke gå til Skriftemålet lengre, fordi jeg vil synde igjen i morgen»? Det er tydelig av vår frelses fiende lokker oss vekk fra å rense våre sjeler, så han kan få makt over dem.

Men vi må ikke overgi oss til slike sataniske forslag; vi må skrifte regelmessig, fordi regelmessig vasking skaper et ønske om renhet i oss.

La ditt hus forbli uvasket og uventilert i et helt år! Vil det ikke da bli en svinesti? Tenk nå på hvilken tilstand et menneskes sjel er i når han ikke har renset den ved Skriftemålet, ikke bare på i ett år, men tjue, førti, seksti, eller sytti år…

tirsdag 18. februar 2014

Korsets Tegn

av Hl. Kyrillos av Jerusalem

Alle konger, når de dør, har sin makt slukket med sitt liv: men Kristus, etter korsfestelsen, tilbes av hele verden. Vi forkynner Kristus korsfestet, og djevlene skjelver; mange andre har gjennom årene lidd korsfestelse, men når har navnet til en slik skremt vekk djevler? La oss derfor ikke skamme oss over Kristi Kors; men selv om én skjuler det, segler du det åpent på din panne: så djevlene, når de ser det kongelige Tegnet, flykter skjelvende fra deg. Gjør dette Tegnet, når du eter og drikker, når du setter deg eller legger deg ned, står opp, taler, går: kort sagt, i alle tilfeller; for Han som ble korsfestet her, er ovenfor i himmelen.

La Korset, vårt tegn, gjøres motig med våre fingre på vår panne, og i alle ting; over brødet vi spiser, og koppen vi drikker; i vår inngang og vår utgang; før vi sover, når vi legger oss og når vi våkner; når vi er på veien, og når vi er stille. Veldig er den beskyttelsen, og den koster ingen ting, for de fattiges skyld; uten strev, for de sykes skyld; siden dens nåde også kommer fra Gud. Det er de troendes tegn, og djevlenes frykt...for når de ser Korset, minnes de Den korsfestede... Forakt ikke Seglet, fordi gaven er gratis; men forherlige deres Velgjører mer for dette.

Dåpskatekesene 4:13-14 & 13:36

Om Kirken

av Patriark Kirill av Moskva

Det er galt å forstå Kirken som kun et hierarki: biskopene, prestene, diakonene, eller andre som jobber i Kirken. Kirken er hele Guds folk. Kirken åpenbares når den feirer Den guddommelige liturgi rundt sine biskoper og prester, og alle har sitt eget kall og tjeneste innenfor Kirken. Og lekmannen – dvs. en døpt medlem av Kirken – er ikke som en statist på scenen. En lekmann er en som bærer en spesiell tjeneste innenfor Kirken. Å være en lekmann er også en tjeneste, og vi er viet til denne tjenesten gjennom Dåpens mysterium.


Når alt i Kirkens liv kun er gjort av hierarker og presteskapet, og lekfolket bare kommer til gudstjenester, er dette en stor fare for Kirkens liv, fordi det viktigste prinsippet av Kirkens eksistens ikke oppfylles i dette: Kirken er et trossamfunn, som Guds folk, forenet rundt sin biskop.

fredag 7. februar 2014

Be med oppmerksomhet

Bønn
av Hl. Johannes Kronstadtski

Selv under bønn, er mennesket for det meste ikke et frihetens barn, men en slave til nødvendighet og forpliktelse. Se på hvilket som helst menneske, selv en prest. Ber mange av dem med et fritt og utbredt hjerte, med levende tro og kjærlighet?

Under bønn kommer av og til stunder med et dødelig mørke og åndelig nød som kommer fra vantro i hjertet (for vantro er mørke). La ikke ditt hjerte svikte deg i slike stunder, men husk at hvis det guddommelige lys har blitt tent i deg, skinner det alltid med alt dens lys og herlighet i Gud selv, i Guds Kirke, i himmelen og på jorden, i den materielle verden der ”Hans evige makt og Guddom er synlige.” Tenk ikke at sannheten har sviktet, for Gud selv er sannhet, og alt som er har sitt grunnlag og mening i Ham. Kun ditt eget svake, syndige og formørkede hjerte kan svikte i sannheten, fordi det ikke alltid kan bære lysets styrke, og kan ikke alltid bevare dets renhet, hvis det ikke renses fra sine synder, som er det åndelige mørkets primære årsak. Beviset finner du i deg selv. Når troens eller Guds sannhets lys bevares i ditt hjerte, kun da er det fredelig, standhaftig, sterkt, og levende; men når dette brytes, blir ditt hjerte urolig, svakt, som et siv som rystes av vinden, og livløst. Ta ingen hensyn til dette Satans mørke. Driv det fra ditt hjerte ved det livgivende Korsets tegn! La deg ikke hvile, men be inderlig, selv om du har arbeidet hele dagen. Vær ikke uaktsom i hellig bønn; be hele bønnen til Gud, fra begynnelse til slutt, med hele ditt hjerte, for dette er en plikt du skylder Gud. Se deg ikke tilbake etter å ha lagt hånden på plogen (Lk. 9:62). Hvis du lar deg selv be uaktsomt (om kvelden), vil du ikke sove før du har vasket ut din synd med tårer foran Gud. Men det er ikke slik med alle, men kun de som er mer fullkomne. Vær derfor forsiktig, og sett ikke ditt kjød foran Herren, men forakt, for Hans skyld, legemlig søvn.

Hvis du har en regel om å be et antall bønner (om de så er lange eller korte, fullfør denne lesingen vel), les bønnene med all oppmerksomhet, og gjør ikke Guds arbeid med et todelt hjerte, så bare en halvdel tilhører Ham og den andre halvdelen tilhører ditt eget kjød. Gud er en nidkjær Gud, og vil ikke godta din dobbelhet, din selvopptatthet. Han vil overgi deg til djevelen, og djevelen vil ikke la ditt hjerte hvile, for det har oversett Gud, som er hjertets sanne fred, og som alltid gjør det som godt er for deg, for å holde ditt hjerte nær Ham; for hver falsk bønn drar hjertet bort fra Gud og vender det også mot deg, mens hver sann bønn trekker hjertet nærmere Gud og stadig guddommeliggjør det. Vær sikker på at, hvis du ber med hast for å bli fort ferdig og hvile deg, vil du gå foruten både åndelig og legemlig hvile. Å, ved hvilket strev, svette og tårer vår hjertets tilnærming til Gud er oppnådd! Er det mulig at vi igjen kunne gjøre selv våre bønner (når de er likegyldige) om til et middel for vår fremmedgjøring fra Gud, og at Gud ikke skulle være nidkjær over dette? For Han ser med medlidenhet på oss og våre tidligere verk, og ønsker at vi igjen skulle vende oss til Ham med hele vårt hjerte, og Han ønsker at vi alltid skulle tilhøre Ham.


Oversatt fra: Mitt Liv i Kristus, 14. kapittel
Nyere innlegg Eldre innlegg Start