tirsdag 30. september 2014

Hvordan leser vi Bibelen?

av H.H. Kirill, Patriark av Moskva og Hele Russland

Når du er på besøk hos noen og de viser deg sitt familiealbum, kan du ikke bli kjent med de avbildede uten at noen gir deg litt ekstra forklaring. Familiearkivet er tross alt eiendommen til en viss familie, så en som kommer utenifra vil ikke forstå alt på egenhånd.

Bibelen ble skrevet for det utvalgte folk, og deres arv ble tatt opp av Guds folk – dvs. Kristi Kirke – etter vår Herre og Frelser kom inn i verden. Derfor må den tolkes slik den tolkes av familien den tilhører, nemlig Kirken.

Men la oss først tenke over det følgende. I dag kan alle få tak i en bibel og begynne å lese. Hva behøver en for at denne lesingen vil føre til positive resultat, til frelse? Og kan en lese Bibelen slik man leser en vanlig bok?

Bibelen er en guddommelig bok; den er Guds Ord rettet til oss. Men en må forberede seg for å forstå dette Ordet riktig. Hvis vi åpner de hellige sidene hvor som helst på t-banen eller bussen, og vi prøver å gjennomtrenge meningen med hast og uten noe innsats, er det sannsynlig at vi ikke vil forstå noen ting. Det behøver indre forberedelse og en viss åndelig holdning.

De hellige kirkefedrene forteller oss at lesing av Bibelen må først begynne med bønn, med å konsentrere våre åndelige og psykiske krefter for å roe oss ned fra hverdagens hast og befri oss fra følelsene, lidelsene og erfaringenes fangenskap. «Må din lesing skje i stillhet uten noe forstyrrelse,» oppfordrer Hl. Isak Syreren. Oldtidens munker leste Skriften sakte og høyt, mens de prøvde å oppnå maksimum fokus på bibeltekstenes betydning. I de egyptiske klostrene i det 4. århundre, lærte munkene bibeltekstene utenat, og repeterte den stadig gjennom hele dagen. Den store russiske helgenen på 1800tallet, Hl. Serafim Sarov, sa at den kristnes tanker burde «svømme» i Skriftens ord.

Når en leser Bibelen, må en motta den, ikke bare i tankene, men også i hjertet. En burde lese Bibelen uten hast. En behøver ikke sluke kapittel etter kapittel, og lese mange sider uten å stoppe. «Når du leser Den guddommelige skrift, les ikke bare får å lese side etter side,» sier Hl. Nikodemos Hagioritten, «men gransk hvert ord umiddelbart.» Det er best å ikke lese mer enn et kapittel om dagen, så du kan tenke over det du har lest. Det er viktig at du noterer ukjente ord i Den hellige skrift og skriver ned uttrykk som er nye, så vi kan slå dem opp senere eller spørre noen kunnskapsrike for å få svar på spørsmål som dukker opp når vi leser Guds Ord.
Når vi leser Bibelen, kommer vi inn i samfunn med Gud, lærer å kjenne Ham og etablere et personlig forhold til Skaperen. Derfor er ikke lesing av Bibelen bare en rasjonell aktivitet, men også en dypt åndelig en.

Avhengig av ens kunnskapsnivå, utdannelse og livserfaringer, utvikler man en viss forståelse og tolkning av bibelteksten. Dette kan innebære skjulte farer. På en hånd kan individuelt arbeid med Guds Ord tenne religiøse følelser i oss og styrke vår tro. På den andre hånd kan vi alltid gjøre feil når vi kommer til ukorrekte beslutninger på grunn av vår uvitenhet, mangel på erfaring og riktig utdannelse.

Med hensyn til dette, dukker spørsmålet opp: er det et fast kriterium for riktig å forstå Den hellige skrift? Kirken holder fast ved at, siden Bibelen er Guds folks – Kirkens – bok, er det den kirke-vide tolkningen som er kriteriet ved hvilket man kan unngå feil.

Hvorfor er den kirke-vide tolkningen av Bibelen ufeilbar, mens en enkeltperson kan ta feil?
Bibelen er en guddommelig bok, skrevet av guddommelig innånding og, for å gjennomtrenge Guds vesentlige budskap til verden og mennesket, må man ha Helligånden i sitt hjerte.

Folk står på forskjellige avstander fra Gud. Noen nærmere, noen lenger unna. Noen har store gaver fra Den hellige ånd, mens andre ikke har disse gavene. Men vi vet at i Kirken, som troens samfunn, bor og handler den samme guddommelige Ånd som inspirerte dem som skrev de guddommelig inspirerte tekstene. Derfor kan Kirken, som har i seg selv denne Ånden, ufeilbart tolke Guds Ord. Denne fullkomne tolkningen av Den hellige skrift består ikke, så klart, av individuelle uttalelser av forskjellige Kirkeledere, selv ikke de mest opplyste og autoritative. Den ufeilbare forståelsen av Guds Ord bevares i Kirkens lære, som er formert med Skriften som basis, tilhører Kirken, og videreføres i Kirken fra generasjon til generasjon. Derfor er Kirkens lære, basert på Guds Ord, egentlig en omfattende forklaring av Ordet som ble inspirert av Helligåndens kraft.

Så høytidelig som Den hellige skrift leses i Kirken! I en av gudstjenestens viktigste deler, blir Guds Ord høytidelig båret rundt til midten av kirken. Før en tekst leses i Den guddommelige liturgi, leser presten en spesiell bønn der han ber Herren om å hjelpe alle til stede om å forstå det som blir let. Diakonen utroper: «Visdom, la oss gi akt!» - og derved understreker at Guds Ord gir mennesker en særegen visdom og må lyttes til med særegen oppmerksomhet. Etter Skriften leses under Liturgien, burde en preken holdes som forvalter den riktige kirkelige forklaringen av de guddommelige sannheter.


Når vi lytter til Skriftens ord, står vi med bøyet hode, klare til å motta Guds Ord. Når vi lytter til den evige og guddommelige åpenbaringens ord, forlater vi i en stund denne verden og fordyper oss i dem. For Guds Ord, ifølge apostelen, er som «Åndens sverd» (Ef. 6:17), og kan skjære ned til menneskenaturens kjerne, og deler sannhet fra løgn, lys fra mørke, godt fra ondt. Guds Ord har stor kraft til å røre folk i ånden. Og det er svært viktig at vi, når vi lytter til dette Ordet, tar til oss den sannhet som Den hellige ånd gav til dem som i oldtiden skrev Bibelen og som til i dag har lært Kristi Kirke, troens samfunn.

mandag 29. september 2014

Petra-klosteret i Agrafon, Hellas

De to nyopprettede klostrene i Norge (Hl. Olav & Profet Elias nonnekloster i Norddal og Hl. Sunniva i Selje) er tilknyttet Petra-klosteret i Hellas.


Klosteret er bygd på utkanten av Agrafon og tok sitt navn fra berget det befinner seg på. Nordvest for berget ligger en stor naturlig grotte. I følge tradisjonen var det der lokale hyrder fant det mirakuløse Odigitriaikonet malt av Evangelisten Lukas.

Det var på dette stedet, under perioden med tyrkisk styre, at herreklosteret viet til Den allhellige (Jomfru Maria) av Petras ble bygd. Klosteret ble bygd mellom år 1550-1600.

Katholikonen (hovedkirken), den eneste overlevende delen av det opprinnelige bygget er en vakker kirke viet til Jomfru Marias Hensovnelse…med utmerkede fresker. Kirkens narthex inneholder et kapell dedikert til Kristi Forklarelse. På grunn av katholikonens arkitektur kalles Petra-klosteret «Agrafons Parthenon.»


Under osmansk styre kom klosteret med viktige nasjonale bidrag. Den inneholdt et bibliotek, drev en hemmelig kole og gav ly til mange av de store heltene i 1821 Revolusjonen. G. Karaiskakis, «Agrafons kaptein» kom til klosteret med sine kamerater i 1822 der han fikk bo og tilbrakte Påsken i 1823 sammen med munkene. Petra-klosteret ble også besøkt og beundret av Hl. Kosmas av Aetolia.

I 1909 ble det hellige Petra-klosteret sammenslått med det hellige Panagia Koronis-klosteret… I begynnelsen av det 20. århundre sto klosteret tomt en kort stund og ble så gjenopprettet mellom 1920-1930 av Metropolitt Ezekiel av Thessaliotidos. I 1967 ble det utnevnt til et «historisk monument.»

Klosteret feirer den 15. august, samt Kristi Forklarelse (6. august) og Den livgivende kilde.

Petra-klosteret sto tomt igjen i 1980 og ble gjenoppbygd i 2004. I dag er klosteret et stort og multinasjonalt brorskap (med 30 munker) som har påtatt seg å fornye klosteret, under hegumenatet til Arkimandritt Dionysios.

Klosteret ligger 600m over havet nær Plastirasjøen, 20km fra Karditsa.


lørdag 27. september 2014

Hvem kom til dere med Evangeliet?


En protestantisk misjonær drar til Midtøsten for å frelse sjelene til de stakkars uopplyste araberne. I den første landsbyen han kommer til, stopper han en ung mann i basaren.
'Gutt,' sier han, 'kjenner du til Guds kraft til frelse ved Jesu Kristi Evangelium?'
'Å, ja,' sier den andre. 'I denne landsbyen er vi alle kristne.'
'Pris Herren! Vet du hvem som kom til dere med Evangeliet? Var det Calvary Chapel? Baptistene? Lutheranerne?'
'Jeg vet ikke. Det skjedde før jeg ble født. La meg gå å spørre de eldre.'
Den unge mannen går og snakker med en gruppe gamle menn som sitter i skyggen og drikker arak. Til slutt, nikker han og går tilbake til misjonæren.
'De sier det var Paulus'.

fredag 26. september 2014

Om vranglære og skismer

Løgn som likner sannhet er det farligste av djevelens angrep

av Hl. Cyprianus av Kartago
Et utdrag fra «Kirkens Enhet»

1. Siden Herren advarer oss og sier, «dere er jordens salt,» og siden Han ber oss å være enkle og harmløse, men allikevel å være forsvarlige med vår enkelhet, hva annet, mine kjære søsken, er mer passende for oss enn å våke med et urolig hjerte, både for å oppdage og være oppmerksomme på fiendens planer, slik at vi, som har kledd oss i Kristus som er Gud Faders visdom, ikke mangler visdom når det gjelder å forsørge for vår frelse? For det er ikke kun forfølgelse som burde fryktes; heller ikke det som angriper oss i det åpne og kaster Guds tjenere i bakken. Det er mye enklere å være varsom når faren er synlig, og tankene allerede på forhånd er forberedt til strid når fienden gjør seg kjent. Vi burde frykte fienden og være på vakt mye mer når han lister seg innpå oss i hemmelighet; når han, ved å villede med tilsynelatende fred, kryper frem med skjulte steg, av hvilken grunn han har fått navnet Orm. Dette er alltid hans sluhet; dette er hans mørke og stille plan for å omgå mennesket. Derfor villedet han helt fra verdens opphav, og ved smigrende løgn villedet han uerfarne sjeler ved uaktsom godtroenhet. Slik forsøkte han å friste Herren selv: han nærmet seg Ham i hemmelighet, som om han skulle krype innpå Ham igjen og villede. Men han ble avslørt og slått tilbake, og derfor nedbøyd fordi han ble gjenkjent og oppdaget.

2. Derfra er det gitt oss et eksempel om å unngå det gamle menneskets veier, og heller stå standhaftig i den seirende Kristi fottrinn, så vi ikke igjen uaktsomt vender tilbake til dødens garn, men, ved å se faren, kan beholde den udødeligheten vi har oppnådd. Men hvordan kan vi beholde udødelighet hvis vi ikke holder Kristi bud ved hvilken døden drives bort og overkommes, når Han selv advarer oss, og sier, «Vil du gå inn i livet, så hold budene»? Og igjen: «Dere er Mine venner hvis dere gjør det Jeg befaler dere.» Til slutt erklærer Han at de Han kaller sterke og standhaftige er grunnlagt på klippen i robust sikkerhet, grunnlagt med ubevegelig fasthet som ikke kan rystes, i motsetning til alle verdens stormer og vinder. «Hver den,» sier Han, «som hører disse Mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.» Vi burde derfor stå fast ved Hans ord, og lære og gjøre alt Han lærte og gjorde. Men hvordan kan en si at han tror på Kristus, når han ikke gjør det Kristus ba ham gjøre? Eller hvorfra skal en som ikke ønsker å holde budenes tro motta troens belønning? En slik må vandre og dirre, og, villedet av vranglærens ånd, vil blåse vekk som støv tatt av vinden, og vil ikke gjøre noe fremgang på veien til frelsen, fordi han ikke beholder frelsesveiens sannhet.

3. Men, kjære søsken, vi må ikke bare være oppmerksomme på det som er åpent og synlig men også det som villeder ved skjult svindel. Og hva kan være mer listig, og hva mer subtilt, enn for denne fienden, oppdaget og nedkastet ved Kristi komme, (etter lyset har nådd hedningene, og frelsens stråler skinner for menneskenes bevaring, så de døve kan motta den åndelige nådens hørsel, de blinde kan åpne sine øyne til Gud, den svake kan vokse sterk med evig helse, de lamme springe til Kirken, de stumme be med klare stemmer og bønner – når han ser sine avguder forlatt, og sine baner og fristelser forlatt av de troendes forsamling) å utvikle en ny svindel under tittelen til det kristne navn for å villede de uforsiktige? Han har oppfunnet vranglære og splittelser, for å undergrave troen, forvri læren og splitte enheten. Dem han ikke kan holde i mørket på den gamle måten, omgår og lurer han ved en ny vranglære. Han rapper mennesker fra Kirken selv; og mens de selv tror de har nærmet seg lyset, og har rømt fra verdens natt, heller han over dem et nytt mørke i deres ubevissthet. Selv om de ikke står standhaftig i Kristi Evangelium eller følger Kristi lov, kaller de seg derfor allikevel kristne og, mens de går i mørket, tror det at de har lys, mens fienden smigrer og svindler, han som ifølge apostelens ord forvandler seg til en lysets engel, og utruster sine tjenere som om de var rettferdighetens tjenere, de som opprettholder natt i stedet for dag, død for frelse, fortvilelse under håpets løfte, troløshet i troens navn, Antikristus under Kristi navn; slik at de, mens de later som de gjør det sanne, gjør sannheten til intet ved deres subtilitet. Dette skjer, kjære søsken, så lenge vi ikke vender tilbake til sannhetens kilde, og vi ikke søker eller holder den himmelske Herskerens lære.

Oversatt fra: On the Unity of the Church i Philip Campbell (red.), The Complete Works of Saint Cyprian of Carthage, Merchantville, NJ: Evolution Publishing, 2013, s.19-20.

tirsdag 23. september 2014

Lær dine barn å elske Gud

av Abbed Tryfon

Alle ortodokse foreldre ønsker at deres barn skal vokse opp med fast tilstedeværelse under søndagsliturgiene og forbli aktive kirkemedlemmer resten av livet. Men mange foreldre viser allikevel ikke deres barn hvor viktig det er å ha et personlig forhold til Gud. Hvis du ikke viser at Gud er viktig, vil ikke barnet ditt tenke slik heller.
 
Barn observerer sine foreldre. De ser hykleri og vet når du ikke følger Kirkens lære gjennom uken. De hører når du misbruker Herrens navn. De merker at du kun ber i helgene. De ser at du kun snakker med Gud på søndag morgen.
Å gjøre korsets tegn, tenne lys og brenne røkelse kun på søndager lærer dine barn å kompartmentalisere troen, og gjør dem forsvarsløse i en verden full av fristelser og ting som distraherer oss fra åndelige ting. Hvis du ikke viser dine barn hvor viktig bønn er, vil de være forsvarsløse i en verden som hater Kristus. Dine barn behøver å be med deg, lese Skriften med deg, lære troen av deg.
Hvis du ikke gjør ditt hjem til en huskirke, vil dine barn gå fortapt for Kristus, og ortodoksien vil ikke utleves utenfor din egen grav. Hvis de ikke ser at du lever et liv viet til Kristus, vil de vende bort fra troen, og ortodoksien vil ikke overleve i den neste generasjonen.

torsdag 18. september 2014

De hellige martyrene Trofymos, Sabbatios og Dormedontos - 19. september

De hellige martyrene Trofymos, Sabbatios og Dormedontos led for Kristus mens Probus var Romerrikets keiser (276-282). En gang i Antiokia holdt hedningene en festival – slaktoffer braktes fram, vin ble skjenket og de motbydelige handlingene skjedde. De kristne Trofymos og Sabbatios kom til byen og, når de med stor sorg så dette støyete og ufine spetakkelet, ba de til Herren om å veilede de bortkomne på frelsens vei. De ble arresterte og ført bort til herskeren. I avhør bekjente de hellige sin tro med standhaftighet, og nektet absolutt når de ble beordret til å fornekte sin tro. Under forferdelige torturer døde Hl. Sabbatios, og Hl. Trofymos ble sendt bort til herskeren Frigius Dionysius, berømt som en torturist og bøddel, for enda verre tortur. Skodd med sandaler innlagt med skarpe spiker, gikk Hl. Trofymos i tre dager, drevet bortover av en kavalerivakt. Den erfarne torturisten brukte all slags tortur for å knekke viljen til den modige kristne – men Hl. Trofymos bare gjentok Skriftens ord: «Mange ulykker rammer den rettferdige, men Herren frir ham ut av dem alle» (Salme 33:20). De hev den lidende i fengsel, der han i hemmelighet ble besøkt av en kristen – senatoren Dorimedontos. Han pleiet Hl. Trofymos, og vasket og bandt sårene hans. Når dette ble oppdaget av torturistene, begynte de å forlange at Hl. Dorimedontos skulle fornekte sin kristendom, og de hev ham sammen med Hl. Trofymos for å bli slukt av villdyr. Men martyrene forble uberørt. De ble da halshugget med sverd.

onsdag 17. september 2014

Hl. Eumenios Undergjøreren, biskop av Gortynis - 18. september

Fra ungdommen av påtok Eumenios seg vanskeligheter og askese. Hans avholdenhet var det som skilte han ut sterkest fra andre. Dette var fordi han alltid hadde Apostelen Paulus’ ord i tankene, «Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt» (1 Kor. 9:25). Alle som kjemper må nekte seg selv mat og drikke for å oppnå det åndelige mål. Og Eumenios, ved å følge Apostelens guddommelige ord, lykkes i dette.

Han ble funnet verdig ordinasjon til presteskapet og å bli biskop av Gortynis på Kreta. Fra hans nye stilling strålte hans dyder enda sterkere, og Gud gav ham nåde og evne til å gjøre under. Etterpå dro Eumenios til Roma, der han styrket de troende med sin guddommelige lære og under. Med lengsel etter et vanskeligere liv med strengere askese dro han til Thebaid i Øvre Egypt, nær de store asketikerne. Der overgav han sin ånd til Herren. Hans relikvier ble fraktet til Kreta og begravd med stor ærbødighet i hans bispedømme der.

tirsdag 16. september 2014

Hl. Sofia og hennes døtre, Pisti, Elpida og Agape - 17. september

Hl. Sofia (Visdom) og hennes tre døtre, Pisti (Tro), Elpida (Håp) og Agape (Kjærlighet) led martyrdød under Keiser Hadrian (117 – 138 e.kr). Hl. Sofias tre døtre tok sine navn fra det følgende vers fra Det nye testament: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten» (1 Kor. 13:13).

Hl. Sofia, en ærverdig og gudfryktig kvinne, ble raskt enke og dro med sine tre døtre til Roma. Der ble de beskylt som kjente kristne. Keiseren lærte da at de fire kvinnene var kristne og hadde dem arrestert.

Etter å ha isolert moren, begynte de å avhøre hennes døtre. Først brakte de tolv år gamle Pisti foran kongen. Med smigrende ord prøvde Hadrian å overtale Pisti til å fornekte Kristus – han lovte henne alt for å leve et lykkelig liv – men ungdommen sto imot med ubevegelig besluttsomhet. Pisti svarte med Den hellige skrifts ord: «jeg lever i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg» (Gal. 2:20). Deretter ble hun halshugget etter å ha blitt torturert.

Den ti år gamle Elpida svarte også med ord fra Den hellige skrift når hun ble spurt om hun var verdig slik tortur: «Vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er frelser for alle mennesker, særlig for de troende» (1 Tim. 4:10). Da ble også hun halshugget med en gang.

Den ni år gamle Agape var heller ikke sen til å svare. Hun sa at hennes liv rettes «til Guds kjærlighet og Kristi tålmod» (2 Tess. 3:5). De nølte ikke med å halshugge henne heller.

Stolt av sine barn, begravde Sofia dem med ærbødighet. Hun ble ved graven tre dager og tryglet Gud om å føre henne til dem. Gud hørte hennes bønn og Sofia overgav sin ånd ved siden av gravene til hennes barn.

Hl. Eufemia - 16. september og 11. juli

Eufemia ble født i Khalkedon. Hennes far, Filofron, var senator og en troende kristen, som hennes mor, Theodorisiani, også var. Eufemia var en vakker jomfru, ikke bare legemlig men også i sjelen. Når områdets prokonsul, Priskos, organiserte en festival i Khalkedon og bar frem offer til «guden» Ares, nektet førtini kristne å gjøre som herskeren og rømte i hemmelighet. Men Priskos’ folk fant dem og brakte dem foran ham. Blant dem var Hellige Eufemia.

Den arrogante herskeren spurte dem hvorfor de hadde foraktet den kongelige ordren om å ofre til avgudene og da svarte de: «Keiserens og dine ordre burde lydes når de ikke står i strid med himmelens Gud. Men står de Gud imot, må de ikke bare mislikes men også motstås.» Priskos pinte dem på forskjellige måter nitten dager i strekk. På den tjuende dagen skilte han Eufemia fra de andre og prøvde – først med smiger, på grunn av hennes skjønnhet – å konvertere henne til avgudsdyrkelse. Men når smigringen var nytteløs, beordret han igjen at Eufemia skulle tortureres.

Først ble hun bundet til et hjul, men en Herrens engel kom og løslatte henne ved å knuse maskinen. Hun ble deretter kastet inn i en brennende ovn, men forble uskadd ved Guds kraft. Når to soldater, Viktor og Sosthenis, så disse undrene trodde de på Kristus, og på grunn av deres trosbekjennelse kastet bødlene dem til villdyr, og derved endte de sine jordiske liv i herlighet.

Eufemia derimot, ble kastet inn i en vollgrav full av giftige slanger og kjøttetende sjødyr. Hun gjorde korsets tegn over vannet og ble bevart uten skade. Til slutt ble hun kastet til ville dyr, og med inderlig takkebønn til Gud overgav hun da sin sjel. Hennes foreldre begravde hennes livløse legeme med ærverdighet. Eufemia led martyrdød i år 304 og gikk over til evig glede.


  

mandag 15. september 2014

Hl. Nikitas - 15. september

Hellige Nikitas kom fra det gotiske folk, som hadde tatt opp bolig langs Donau under Konstantin den Stores kongedømme.

Fra barndommen av hadde Nikitas lært den hellige tro fra den gotiske biskopen Theofilos, som ofte minte Nikitas om ordene til Apostelen Paulus: Men du skal holde fast på det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av. Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus (2 Tim. 14-15). Og slik ble det.

Når herskeren Athanarikhos arresterte Nikitas og truet ham så han skulle fornekte Kristus, sto han fast ved det han lærte som barn. Med heltemot bekjente han Kristus foran herskeren, som ble rasende når han hørte det han sa. Han beordret umiddelbart at hans ben skulle brytes på en forferdelig måte. Barbarens hat var så stor at han deretter kastet ham på ilden, der han ble funnet død. Men ilden, etter den guddommelige vilje, viste ærbødighet for hans relikvier. De ble tatt av en from kristen og bevart i en kiste.

Hl. Myropi - 2. desember

Hellige Myropi var blandt de modigste av kvinner, som led martyrdød i Den kristne kirkes første år. Hun levde i det 3. århundre og ble født i byen Efesos. Hun mistet faren sin tidlig og ble oppdratt i den kristne tro av sin mor, som kom fra Khios (de sies at helgenen i Efesos hver dag besøkte graven til Hl. Hermionis (feires 4. september), datteren til Apostelen Filip, og tok myrra som strømte ut av den med seg og gav til alle rundt seg, og derfor ble hun kalt Myropi).

Når Dekios begynte sin kristenforfølgelse, dro Myropi og moren fra Efesos til Khios, der de hjalp mange syke. Men forfølgelsen kom så også til fredelige Khios, og blant ofrene var Hl. Isidoros (feires 14. mai). Den avgudsdyrkende herskeren Nomerios befalte at martyrens relikvier skulle forbli ubegravd. Men Myropi, sammen med noen andre unge kvinner, etter å ha kommet seg forbi vaktene, tok relikviene og begravde dem med stor ærbødighet. Da gav Nomerios ordre om at vakten skulle motta en alvorlig straff.

Bud om dette rystet den rettferdige og ærlige jenta, og derfor gikk hun med én gang til herskeren og fortalte ham alt som hadde skjedd uten å nøle. Nomerios, uten å la seg røre av Myropis mot, beordret med hat og hevn at Myropi skulle motta dødsstraff. Soldatene la henne ned på bakken og slo henne med store kjepper. Myropi utholdt de dødelige slagene med heltemot, uten skrik eller sorg i hjertet.

Styrket i sjelen av guddommelig nåde, forble hun standhaftig i troen. Hun oppgav sin sjel rett etterpå i fengselet, og steg opp til de rettferdiges udødelige boliger.
Megalynarion, 3. tone
Du ble vist oss som Khios første martyr blant kvinner, Myropi, og brakte til Kristus ditt blod som en strømmende duft av myrra. Derfor lovsynger hele Khios deg.

mandag 8. september 2014

Den første kirke viet til den nykanoniserte Hl. Profyrios vigslet i Kenya

Hl. Porfyrios
Den 29. august 2014 vigslet Metropolitt Makarios av Kenya den første kirke viet til den nykanoniserte Hl. Porfyrios av Kavsokalyva, med velsignelse fra Alexandria og Hele Afrikas patriark og pave, Theodoros II. Vigslingen skjedde i et uteliggende område til Nadistammen blant store berg, fjell og frodig tropisk vegetasjon, og med den berømte Viktoriasjøen i bakgrunnen.

Metropolitten og hans følge ankom tidlig om morgen, selv om han dagen før hadde hatt helseproblemer og tilbrakte noen timer i sykehuset i Kisumu der han mottok nødvendig medisinsk behandling. Seremonien begynte med prosesjon med hellige relikvier. Deretter ble kirken salvet med myrra, og så feiring a Den guddommelige liturgi. Mange prester deltok i begivenheten, ikke bare fra Nadistammen men også andre kenyanske stammer. Under slutten av Den guddommelige liturgi la Metropolitten hendene på f. Theonas Mounavis, utdannet ved patriarkatets skole «Erkebiskop Makarios III av Kypros», for å utnevne han til åndelig far.

Det burde nevnes at Metropolitten har bare i Det kenyanske metropol vigslet over 115 kirker siden han ble biskop i 1992.

Metropolitten var svært rørt, nesten sjokkert, over at kirken var stappfull inn- og utvendig, og talte om sin åndelige kjærlighet som knyttet ham til Hl. Porfyrios, som var hans skriftefar mens han var student. Han beskrev begivenheten som en velsignelse og et under fra Gud, ved helgenens forbønner. Han sto en stund og understrekte hvor viktige moderne helgener er i våre liv, og gav bevis fra sine personlige erfaringer med Hl. Porfyrios som student i England. Han va en av de moderne helgenene som forutså hans fremtidige reise innenfor Kirken, spesielt hans misjonsarbeid i Afrika. Metropolitten takket Gud for at han ble ført nær helgenen i hans vanskelige studieår. Til prestene og menigheten la han vekt på at dagens vigslingsseremoni var en velsignelse for hele området.









Oversatt fra: Εγκαινιάστηκε ο πρώτος Ναος του Αγίου Πορφυρίου στην Κένυα
Nyere innlegg Eldre innlegg Start