torsdag 9. oktober 2014

'Hvem er jeg til å dømme?'

En ortodoks tolkning av Pave Frans’ bemerkelse om homofili
av f. Emmanuel Hatzidakis

I sitt svar til et spørsmål stilt av en journalist (29. juli, 2013), talte [den romersk-katolske] paven om homofile prester, men hans ord gjelder like mye for alle: «Hvis en person er homofil og søker Herren med de beste intensjoner, hvem er jeg da til å dømme?» Disse ordene reflekterer pavens personlige holdninger, og viser barmhjertighet. Det jeg forstår er: Ikke døm noen, en homofil, som sliter med denne «tendensen» (hans uttrykk). Jeg vil si noe om homofili og å dømme andre.

Homofili
Sekslyst er en lidelse, som sinne, sjalusi, stolthet, grådighet, og slikt. Lidelser er sterke tilbøyeligheter som tar fatt i tankene, viljestyrken og sansene. Lidelser kontrollerer oss. De har vært med oss siden fødsel. De er arvelige. Det tar oss et helt liv å få dem under kontroll. Vi svikter. Men som kristne, og som mennesker, burde vi overkomme våre lidelser og få dem under vår forstandige kontroll. Det er en livslang strid.

Sekslyst er medfødt; gitt oss av Gud. Det er innplantet i vårt falne vesen for rasens videreføring. Men seksuelle handlinger og lyster må inntaues når de får makt over oss. Homoseksuelle handlinger er syndige, lik alle seksuelle handlinger utenfor ekteskapet (Heb 13:4). I 1 Kor. 6:9, omtales homofile (arsenokeitai) etter dem som driver hor (pornoi), ekteskapsbrytere (moikjoi), og feminine (malakoi), mens de i 1 Tim. 1:10 omtales rett etter ekteskapsbrytere.

Ifølge vår kristne tro er det nesten ikke noe i mennesket som er ordentlig og lidelsesløst etter Fallet. Alt i oss  - og hele skapelsen – er «ut av form.» Vår åndelige strid er å utøve kontroll over våre lidelser, og ikke våre lidelser over oss. Derfor må ens naturlige men uordentlige følelser og tilbøyeligheter -  som forspisning, overdrevet drikking, for mye av livets nytelser, osv. – underordnes ens forstand og viljestyrke.

Uansett hvilke lidelser vi har, må vi kontrollere dem. Kristne gjør dette med alle hjelpemidler Kirken gir dem: Nattverden, skriftemålet, bønn, utøvelse av dådene, lesing av Skriften og Kirkefedrene, faste, veldedighet og, mest av alt, ved Guds nåde. Vi må være oppmerksomme på våre feil, søke åndelig veiledelse og omvende våre liv til å oppfylle Guds bud og leve et kristelig liv.

For meg har det alltid vært et stort problem å kontrollere «sinnegenen» jeg arvet fra min far. Jeg må slåss med min lidelse, som en homofil må slåss med sin. Kirken er åpen for og inkluderer i sin hjord alle omvendte sjeler. Det viktige her er omvendelse, de som har bestemt seg for å endre sitt liv. Kristne er syndere som alle andre. Forskjellen er at de er angrende syndere. Jeg tror det er dette paven mente.

Dom
Når det gjelder, Hvem er jeg til å dømme?, hvis vi forstår å dømme som å fordømme, da gjør vi vel ved å ikke dømme noen. Jeg tror at det paven mente å si var, «Døm ikke etter det dere ser» (Joh. 7:24). En som før gjorde homofile handlinger gjør kanskje ikke det lenger, mens en som er homofil i sin oppførsel gjør kanskje ikke homofile handlinger. Paven kunne ha foreslått det Herren foreslo, når Han tilføyde til disse ordene, «men døm rettferdig.»

Ja, den som sa, «La oss altså ikke dømme hverandre» (Rom. 14:13) sa også, «Er det ikke de som er innenfor Kirke dere skal dømme?» (1 Kor. 5:12). Å dømme her betyr ikke å fordømme, å finne feil ved, men å formane og irettesette. Og gjør dette med kjærlighet, ikke som en dommer men som en bror. Herren satte selv standarden vi må følge når det gjelder å dømme våre medkristne.

Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast. Hører han heller ikke på dem, så si det til menigheten. Men vil han ikke engang høre på menigheten, skal han være for deg som en hedning eller en toller (Mt. 18:15-17).

Hl. Paulus gir oss også en liknende regel om hvordan vi burde irettesette en bror som skaper uenighet i kirken: «En vranglærer skal du tale til rette én gang og to ganger og så vise ham fra deg» (Tit. 3:10). Vi overser ikke en som gjør opprør i kirken, noen som skandaliserer brorskapet enten med sitt liv og oppførsel eller sin vrangtro. Han må formanes og irettesettes for sitt eget gode og det kristne samfunnets gode.

Apostelen Paulus skriver: «Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med» (1 Kor. 5:11). Selv den Elskede Disippel som oppfordrer oss til å følge kjærlighetens bud (2 Joh. 6) formaner oss til å ikke en gang hilse noen som har avviket fra troen (2 Joh. 10-11).

Konklusjon
For å opprettholde et sunt samfunn som strever for å gi helse til alle sine medlemmer, forventes det at Kirken, og særlig hennes ledere, må vise litt «tough love» til dem som er i ferd med å miste sin sjel. Ved å gjøre dette, handler en ikke på en fariseisk måte, men ut fra virkelig kristen kjærlighet. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nyere innlegg Eldre innlegg Start