lørdag 28. februar 2015

Hva en må ha før en kan bli en åndelig far

av Hl. Nikodemos Hagioritten  (1749-1809)

Først og fremst, Fader, du som skal bli en åndelig far, må du ha utmerket og uforlignelig dyd og hellighet sammenliknet andre mennesker, og selv sammenliknet andre prester, blant hvem du blir utvalgt. Og du må ha blitt helbredet fra og bekjempet dine lidenskaper for å kunne ha en spesiell hellighet sammenliknet andre. For du som skal utnevnes til åndelig far må leve et åndelig liv, styrt av Helligåndens nåde og dømmekraft, dersom du ønsker å bære navnet Åndelig Far i sannhet og samstemmighet med virkeligheten.

Derfor skriver Hl. Basilios hva den åndelige far er: «For han, som ikke lenger lever etter kjødet, men, ledet av Guds Ånd, kalles en Guds sønn og tilpasses Guds Sønns bilde, kalles åndelig.» Mens den guddommelige Gregorios av Sinai sier: «Å veilede andre er ikke noe for alle, men for dem som har blitt gitt guddommelig dømmekraft, det som Apostelen kaller «å bedømme ånder» (1 Kor. 12:10), som skiller det vonde fra det gode ved Ordets sverd.»

Det er ikke nok å bare ha én enkel nådegave fra Helligånden, men det er nødvendig at du ber Gud å fordoble (eller skal jeg si gjøre mangfoldige) Helligåndens nådegaver, slik Elisja spurte Elia: «La meg da få din ånd i dobbelt mål» (2 Kongebok 2:9), slik at du med dem er i stand til å råde både over deg selv og andre. Jeg sa også at du, den fremtidige åndelige far, må ha lidenskapene helbredet og beseiret, for hvis du urettferdig ønsker å helbrede andres lidenskaper før du har helbredet dine egne, vil du høre ordene: «Lege, leg deg selv» (Luk. 4:23), og: «En lege for andre, som selv er full av sår,» fordi, hvis du virkelig ønsker å opplyse og gjøre andre fullkomne, må du først være opplyst og fullkommen selv, så du vil bli i stand til å opplyse og gjøre andre fullkomne. Kort sagt, må du først ha det du gir andre: «For det er riktig å delta før du gir,» som Dionysios Areopagitten sier. Til sist, må du være et tegn og eksempel på hver gode og dyd foran øynene til dine åndelig barn. Hvis du faster, vil de også faste; hvis du er ydmyk, da vil de også være ydmyke; og generelt sagt, hvis du lever beskjedent etter Kristus, vil de også oppfordres til å leve på denne måten. Hvis du bare sier, men ikke gjør, vit at de ikke vil høre dine ord. De tror mer når de ser at du gjør noe, enn det de hører med sine ører fra din munn: «For øynene,» ifølge det populære ordtaket, «er mer troverdige enn ørene.»

Du må også svare på mange farlige temaer i skriftemålet. Du vil høre så mange skamfulle synder fra folk og så mye vanære og besudling på grunn av deres lidenskaper. Derfor er det nødvendig at du enten er som den ufordervelige solen, som forblir ubesudlet når den passerer gjennom skitne steder, eller som Noas rene due, som fløy over så mange urene kropper til dem som hadde druknet i floden uten å lande på noen av dem, eller som en sølv- eller gullvask, som vasker og renser andres skitt uten at noe setter seg fast på den. Nettopp slik sammenlikner Hl. Symeon den Nye Teologen den verdige og lidenskapsløse hyrden. Derfor sier Hl. Meletios Bekjenneren også på hvilken måte de lidenskapelige ikke skal lede og ha ansvar for sjeler:

«Slik en løve ikke kan hyrde får,
Slik det ikke er passende for en gribb å hyrde Hermes,
Så må ikke de lidenskapelige være førere for sjeler,
La det være nødvendig for dem å vise seg for Gud uten lidenskaper.»

Hvis du, som er lidenskapelig, ønsker å bli en åndelig far, akk! Med ditt sinn formørket av lidenskaper vil du helt sikkert ikke være i stand til å dømme hvilke irettesettelser hver synder behøver: «Din hykler. Ta først bjelken ut av ditt eget øye. Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror» (Matt. 7:5). Du vil ikke være i stand til å gi dem en åndelig regel som vil gjøre dem godt, men vil i stedet utføre meget letthendte tilpassinger for syndere som faller inn i de samme lidenskapene du selv har: «For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv» (Rom. 2:1).

Du vil ikke være i stand til å vende syndere til ditt råd. I stedet vil synderne vende deg til seg. De vil vende deg til sin vilje, men du vil ikke vende dem til din. Dette er noe Gud forbyr: «De skal vende seg til deg, men du skal ikke vende deg til dem» (Jer. 15:19). Hvor stor fare og hvor mye skade påføres sjelen da av disse tingene, både din sjel og den som skrifters! Hvem kan ikke se dette?


Oversatt fra: Exomologitarion: Fr. George Dokos (oversettelse), A Manual of Confession by our Righteous God-bearing Father Nikodemos the Hagiorite, Thessaloniki: Uncut Mountain Press, 2006, s.71-75.

fredag 27. februar 2015

Hl. Nikodemos Hagiorittens Theotokarion

Hverdager i Den store fasten erstattes det vanlige Lille Kompletorium (Kveldsbønn) med det mye lengre Store Kompletorium. Som del av Kompletoriet i Fastens første uke synger vi hver dag fra Hl. Andreas av Kretas' Store Botskanon, en av Kirkens vakreste tekster, som kaller oss til anger, syndsbekjennelse og omvendelse. 


I resten av Fasten synger vi under Kompletoriet en kanon fra et Theotokarion ("Gudføderskebok"), en samling kanoner til Guds Moder. Den mest kjente samlingen av slike kanoner tilhører Hl. Nikodemos Hagioritten (1749-1809). Theotokariet inneholder 56 kanoner - én i hver av de åtte tonene til hver dag i uken - skrevet av kjente navn som Hl. Theodoros Studitos, Hl. Andreas av Kreta, Hl. Johannes Damaskinos, Hl. Fotios av Konstantinopel og Nonnen Thekla.

Κατεύθυνον ἀγνή, 
τὴν εὐχὴν τοῦ ἱκέτου σου, 
πρὸς Κύριον τὸν Υἱὸν σου· 
ἵνα εὕρω τὴν λύσιν, 
τῶν πολλῶν παραπτώσεων.

O rene, 
frembær til Herren din Sønn, 
bønnen til den som ber deg om hjelp; 
slik at jeg kan finne løslatelse, 
fra mangfoldige overtredelser.

(fra 5. ode av kanon i 4. tone til onsdag kveld - Elias av Kreta)

torsdag 26. februar 2015

Faste er et Guds bud

Elder Jakovos Tsalikis

Elder Jakovos av Evia elsket faste og kjente fra sin egen erfaring fastens fysiske og åndelige fordeler. Under tider med fristelse, åt han absolutt ingenting, og levde kun på Nattverden. Det var dette hans forbilde og beskytter Hl. David gjorde i mange år. Han åt et enkelt måltid kun på lørdag ved middagstid – og ikke alltid dette en gang – og på søndag. Bare Gud vet hvordan han utholdt en så streng faste med så mye fysisk arbeid som han gjorde.


Faste er et Guds bud. På grunn av dette burde vi også faste, mine barn. I mine 70 år har jeg ikke forsømt faste. Min mor lærte meg å faste fra barndommen av. Jeg er ikke en hykler når jeg faster, mine barn, men jeg gjør det som mine foreldre lærte meg og det jeg holder til i dag, mine barn. Faste har aldri brakt sykdom over meg.

Leger og biskoper sier at nøysom faste er til stor gagn for mennesket. En gang sa en lege til meg: «Fader, ikke spis på fem dager, ikke en gang en dråpe vann, fordi vi skal undersøke hva som skjer med kroppen din.» Derfor fastet jeg i fem dager. Det gjorde meg godt. Så mye vi gagner når vi faster for våre sjeler! Fordi inni vår kropp bor en evig sjel. La oss derfor ta vare på vår sjel, som sannelig er noe udødelig.

La oss faste, mine barn. Ikke hør på dem som sier at faste ikke er noe, og at dette kommer fra munkene. Dette kommer ikke fra munker, mine barn, tilgi meg, det er Gud som sier dette. Guds første bud er å faste,[1] og vår Kristus fastet.

Vi kan si at vi faster, og spise så mye. Hva slags faste driver vi nå med, mine barn? Når vi spiser, tilgi meg, så masse mat, selv om det er oljefritt? Det er nok at en har helsen i behold og ønsker å faste.

En gang kom noen til meg og sa: «Min prest, de fortalte meg at faste ikke finnes.» «Og hvem fortalte deg at det ikke er noe faste? Gå å si til presten at han skal åpne Bibelen og se det som har med faste å gjøre: «Men dette slaget drives bare ut ved bønn og faste» (Matteus 17:21, Markus 9:29), som vår Kristus sier, og andre ting. Og djevlene, sykdommene og alle lidenskapene drives ut ved faste. Den hellige Forløperen, hva åt han i ørkenen? Hva åt den ærbødige David? Med ett stykke antidoron, klarte han seg hele uken i sin asketikercelle.




[1] Og Herren Gud ga mennesket dette budet: «Du må gjerne spise av alle trærne i hagen. Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø» - 1 Mosebok 2:16-17 

onsdag 25. februar 2015

Den store fasten

Hl. Johannes av Shanghai og San Francisco

Omvendelsens dører åpnes, Den store faste begynner. Hvert år gjentas Den store faste, og hver gang bringer den oss stor gagn hvis vi tilbringer den slik vi burde. Det er en forberedelse til det kommende liv og, mer umiddelbart, en forberedelse til den strålende Oppstandelsen.

Slik en trapp bygges for å la en nå toppen av en høy bygning ved å klatre opp trinnene, er årets forskjellige dager vår åndelige stignings trappetrinn.

Ved Den store faste renser vi oss selv fra syndens besudling, og ved den hellige Påsken opplever vi saligheten til Kristi kommende Rike. Når en klatrer et høyt fjell, prøver en å kvitte seg med all unødvendig vekt. Jo mindre en bærer, jo lettere blir det for ham å klatre og jo høyere opp når han. På samme måte er det nødvendig å først kvitte seg med syndens vekt for å kunne stige opp åndelig. Denne vekten løftes av oss ved omvendelse, så lenge vi driver bort fra oss all fiendtlighet og tilgir hvert menneske vi føler har gjort oss vondt. Etter vi har blitt renset og tilgitt av Gud, hilser vi så Kristi strålende Oppstandelse.

Og for en uvurderlig gave Gud gir oss, når vi fullfører Fastens strid. Vi hører allerede om dette i de første hymnene i de daglige fasteversene: «Vår føde skal være Guds Lam, på Hans Vekkelses hellige og strålende natt: Offeret ofres for oss, gis til disiplene på Mysteriets kveld.» (Apostika stikeron, Dommedagens Søndag).

Kommunion i den oppstandne Kristi Legeme og Blod til evig liv – dette er målet ved de førti dagene. Vi deltar ikke bare på Påskeaften, men også gjennom Fasten. På Påskeaften burde de delta som har fastet, skriftet og mottatt de hellige Mysteriene gjennom Fasten. Rett før selve Påsken er det lite mulighet for et grundig og passende skriftemål; prestene er svert travle og mesteparten av tiden brukes til Lidelsesgudstjenestene. Man må heller forberede seg i forkant.

Hver gang en deltar i Kristi Mysterier, forenes en med Kristus selv; hver gang er det en sjelsfrelsende handling. Hvorfor er det da så viktig at vi mottar Nattverden på Påskeaften, og hvorfor blir vi kalt til dette?

Særlig da får vi oppleve Kristi Rike. Særlig da opplyses vi av det evige Lyset og blir styrket til åndelig stigning.

Dette er en uerstattelig Kristi gave, en uforliknelig gode. La ingen frata seg denne gleden og, i stedet for å motta den hellige Nattverden på Påskeaften, skynde seg til å spise kjøtt og andre typer mat. Å delta i de hellige Mysterier den natten forbereder oss til Guds evige Rikes bankett.


tirsdag 24. februar 2015

"Jeg måtte be noen om unnskyldning"

av Frederica Matthews Green

Jeg måtte be noen om unnskyldning søndag kveld. Jeg måtte faktisk be ca. hundre mennesker om unnskyldning – én om gangen, ansikt til ansikt.

Det var fantastisk.

For ortodokse kristne, begynner Fasten annerledes enn for protestanter og katolikker. Askeonsdag er dramatisk og vakkert men finnes ikke i den østlige tradisjonen. For oss, kommer Fasten gradvis over flere uker, som en cellotone som forsiktig vever seg inn i våre liv.

Ti søndager før Påske, hørte vi Evangelielesningen om Tolleren og Fariseeren; før vi begynner selvfornektelsens periode, husker vi at det er meningsløst å skryte om selvfornektelse. Tollerens omvendelse er vårt mål.

For å understreke det budskapet, er det ingen faste den følgende uken. Ortodoks praksis er å ta avhold fra kjøtt, fisk og melkeprodukter hver onsdag og fredag året rundt, men dette er én av de få ukene der dette ikke gjøres.

Neste søndag hørte vi historien om den Bortkomne Sønn, kanskje den liknelsen de fleste har mest kjær. Ikonet om denne historien viser sønnen i slitte klær, med føttene i filler; han holder sitt beklagelige hode i den ene hånden, mens han rekker den andre forsiktig ut mot Jesus. Det er ikke noe forsiktig i Jesu svar – Han løper mot sønnen, med armene åpne for å omfavne ham, og en skriftrull henger fra hånden Hans: «For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»

Ortodokse bekjenner sine synder for en prest året rundt, men alle må skrifte i løp av Fasten før de deltar i Nattverden på Påskeaften. Den ubehagelige smerten og flauheten ved å bekjenne våre synder er tilstanden nødvendig for løslatelse og glede. Å være dypt kjent, men allikevel elsket, er livets største glede. Men du må la deg selv kjennes grundig.

Den tredje søndagen har vi nådd et milepæl. Evangelielesningen omtaler Dommedagen, og holder ikke noe igjen. Her er valget: ydmykhet, eller den stae stolthetens katastrofale belønning. Denne søndagen kalles også «Kjøttforsakelsens søndag» - du spiser kjøtt den dagen, fordi du ikke kommer til å spise det på en lang stund.

Under hele Fasten, strever ortodokse for å unngå visse mattyper. Vårt avhold fra disse mattypene hjelper ikke Gud på noen måte og får ikke Ham til å elske oss mer. Faste er en form for selvbeherskelse, som vektløfting eller jogging. Det bygger selvbeherskelsens muskler. Hvis vi kan beherske fristelsen til å ta fatt i en osteburger, kan vi også motstå andre daglige fristelser som kommer vår vei.

Noen synes denne fasten så vanskelig at de ville skade dem åndelig, og de må gjøre mindre. For andre er den ikke streng nok. Ingen må dømme en annens faste, eller en gang legge merke til den. Men det hjelper at vi alle henvender oss til en felles standard. Siden vi alle faster fra det samme og samtidig, kan vi bytte oppskrifter og føle med hverandre.

Den følgende søndagen, sju uker før Påske, begynner Fasten for fullt. Denne kalles «Ostesøndagen», og fra nå helt til Påske tar vi avhold fra kjøtt, fisk, melkeprodukter, vin og matolje. Under vesperen bytter vi de glade melodiene andre mer edruelige, og vi fremsier bønnen til Hl. Efraim Syrerens, en eneboer fra det 4. århundre: «Herre og Hersker over mitt liv, gi meg ikke latskapens, likegyldighetens, maktlystens og skravlingens ånd.»

Hvis du var i vår kirke denne søndagen ville du ha sett oss falle på kne og så legge hendene på gulvet og legge pannen ned mellom hendene. Dette kalles «bøyning til marken». Du har kanskje sett muslimer be på denne måten mot Mekka. Dette tradisjonelle midtøstlige tilbedelsesuttrykket ble brukt av kristne i århundre før Islams opphav.

Til slutt når vi Tilgivelsesriten. Når vesperen nærmer seg slutten, står alle i menigheten i en stor sirkel. Nærest alteret vender diakonen seg mot presten. Presten bøyer seg til marken, og så står for å si, «Tilgi meg, min bror, for alt jeg har gjort for å støte deg.» Etter diakonen sier «Jeg tilgir deg,» bøyer han seg til marken, ber om og mottar den samme tilgivelsen. Så omfavner de to hverandre. Hver av dem går til neste person i rekken.

I løpet av den neste timen, vil hver person stå ansikt til ansikt med hverandre. Hver og en vil bøye seg til marken og be om tilgivelse; og hver og en vil tilgi den andre.

Som mannen min sier, «Når vi gjør dette, gjør vi noe djevelen hater.» Tenåringsbrødre- og søstre tilgir hverandre. Småbarn sier høytidelig til sine mødre, «Jeg tilgir deg.» Folk som i månedsvis har kranglet om kirkebudsjettet omfavner hverandre med tårer.

Ja, tårer er kveldens fellesuttrykk. Noen gråter tungt mens de ser i hvert ansikt og tenker på hvordan de har støtet, oversett eller foraktet noen i løpet av året – en person som nå åpenbares som bærer av Kristi ansikt. Noen gråter mens de mottar tilgivelse, om og om igjen, i en overveldende flod av kjærlighet og mottakelse. Noen gråter og omfavner hverandre så mye at de forsinker køen. En småtass overser køen og går fra person til person, drar dem i skjørtekanten eller buksebeinet og ser opp for å spørre, «Tilgi?»

Det er slik Fasten begynner for oss. Det er en gledelig start på en periode som vil bli mye vanskeligere. Antallet forpliktede gudstjenester under Fasten øker dramatisk – i Helliguken er det 11 – og de blir også lengre. Samtidig blir maten kortere. Gamle knær liker ikke bøyninger.

Men i alt dette fryder vi oss; i våre venners samvær kan vi fullføre dette løpet. Det er godt at det begynner med tilgivelse.

torsdag 19. februar 2015

Patriark Theodoros om de 21 koptiske kristne drept i Libya

Allhellige Pave og Patriark av Den koptiske kirke av Alexandria, Theodoros II,

Deres Hellighet,

Vi har hørt om det urettferdige og forferdelige drapet på tjueen egyptiske koptiske kristne ved onde hender i Libya, og skynder oss til å uttrykke til deg og ditt hierarki, samt Den koptiske kirkes fromme mangfold, vår støtte og kondolanser.

Vår hellige Kirke fordømmer slike sjokkerende terrorhandlinger som et håpløst uttrykk på etikken til medvirkning i ideologisk bruk av vold.

Med bønn om at den Barmhjertige Herre vil gi deres sjeler hvile i Hans velsignelse, forblir vi med inderlige bønner,
Deres kjære bror i Kristus,


Theodoros II,
+Pave og Patriark av Alexandria og Hele Afrika

Hans Salighet Theodoros II, Pave og Patriark av Alexandria og Hele Afrika (venstre)
med Hans Hellighet Theodoros II, Pave av Alexandria i Den koptiske kirke (høyre).

onsdag 18. februar 2015

18. Februar: Hl. Leo den Store, Pave av Roma

Ifølge noen ble helgenen født i Roma, mens han ifølge andre ble født i Toscana, og ble Erkebiskop av Roma i 440. I 448, da Hl. Flavianus, Erkebiskop av Konstantinopel, innkalte Eutychios, en arkimandritt i Konstantinopel, for å forklare sin lære om at Kristus kun hadde én natur etter inkarnasjonen, henvendte Eutychios seg til Hl. Leo i Roma. Etter Hl. Leo hadde gransket Eutychios’ lære nøye, skrev han et brev til Hl. Flavianus der han fremsatte den ortodokse læren om Kristi person og Hans to naturer, og rådet Flavianus å motta Eutychios i all godhet, dersom han inderlig omvendte seg fra sin vranglære. Ved Konsilet i Efesos i 449, oversett av Dioskoros, Patriark av Alexandria, tillot ikke Dioskoros, som hadde støtte av militæret, at Hl. Leos brev til Flavianus skulle leses, selv om han gjentatte ganger ble bedt om å gjøre dette. Selv før Røverkonsilet (slik Hl. Leo senere beskrev det i et brev til Keiserinne Pulcheria i 451) ble holdt, hadde Dioskoros mottatt den uomvendte Eutychios tilbake til kommunion på ukanonisk måte. Fordi Hl. Leo hadde mange bekymringer i Roma på grunn av krigene med Attila huneren og andre barbarer, sendte han i 451 fire delegater til det fjerde Økumeniske Kirkemøtet, der 630 Fedre samlet seg i Khalkedonia under regjeringen til Keiser Marcianus, for å motsi læren til Eutychios og dem som støttet ham. Hl. Leos brev til Flavianus ble lest under det Fjerde Konsilet, og ble bekreftet av de hellige Fedrene som den ortodokse læren om vår Herres menneskevordne person, og som samstemmig med læren til Dioskoros' hellige forgjenger, Kyrill av Alexandria. «Leo og Kyrill har samme lære!», ropte de. Helgenen skrev mange verk på Latin, kjent for deres rytmiske prosa som influerte den latinske Kirkes språk i flere århundre fremover. Han sovnet inn i 461.

Kontakion til Hl. Leo
3. Tone
Fra din prestelige trone, o store og herlige Leo, lukket du de åndelige løvenes gap med Den hellige treenighets inspirerte og gudforvaltede dogmer, og skinte Guds kunnskaps lys over din hjord, og forherliges nå som en guddommelig deltaker i Guds opphøyde nåde.

Stillhet i kirken

av Metropolitt Anthony (Bloom) av Sourozh


Noen synes det er vanskelig å føye seg etter min regel om rolighet og stillhet i kirken, ikke bare under gudstjenestene, som burde være opplagt, men før og etter. Og jeg tror vi må innse noe som vi så ofte glemmer: at vår tilstedeværelse foran Guds åsyn ikke begynner når presten fremsier gudstjenestens første hellige ord; dette er Guds sted, dette er Hans bolig; dette, i Det gamle testaments ord, er Himmelens porter. Og når vi kommer til kirken, er det første vi må innse, at vi er i Guds nærvær, og at dette nærværet kan oppdages og leves kun i våre sjelers dype stillhet. Ikke i taushet fra ord, men i stillheten til alle vårt vesens krefter i age og tilbedelse foran Gud. Det er kun når vi stiger inn i gudstjenesten med denne stillheten at bønnens ord vil nå oss og blomstre frem til en ny dybde av kontemplativ stillhet, rolighet, og vil ha makt til å omvandle og omgjøre oss. Så det er ikke bare et spørsmål om kirkedisiplin eller om å beskytte andres bønn fra vår egen ødsling; det handler om å hengi oss selv til dette nærværets mysterium, slik at vi gjennom liturgien kan gradvis forvandles og bli brakt til den dybden der en møter Gud.

Oversatt fra: Quiet in Church

tirsdag 17. februar 2015

Patriark Kirill om de 21 koptiske kristne drept i Libya

Til Hans Hellighet Theodoros II, Pave av Alexandria (i Den koptiske kirke)


Deres Hellighet,

Med dyp sorg i hjertet fikk jeg høre om det forferdelige drapet av mer enn tjue kristne fra din hjord i Libya.

Ingen mål kan rettferdiggjøre denne fryktelige forbrytelsen. Skjult bak religiøs retorikk, begår ekstremistene forbrytelser som er uhørte i sin ondskap, og prøver derved å så panikk i folkets hjerter og bryte de gode forholdene mellom kristne og muslimer, som i århundre har støttet hverandre i Midtøsten.

Jeg er overbevist om at det i dag er spesielt viktig for verdenssamfunnet å komme sammen og handle bestemt for å motkjempe ekstremisme og terrorisme. Som kristne må vi samarbeide for å vitne om at den oppstandne Herren Jesus har bekjempet døden. Da vil djevelens tjenere handle forgjeves, mens de bruker Guds hellige navn til å rettferdiggjøre sine kriminelle handlinger.

I denne sørgelige tiden forblir mine bønner hos det egyptiske folket. Jeg uttrykker mine inderlige kondolanser til Deres Hellighet, Den koptiske kirkes kleresi og hjord, og de dreptes familier og venner. Må Herren gi hvile til de hensovnede i de rettferdiges bolig.

Med kjærlighet i Kristus,


lørdag 14. februar 2015

Barn må lære å leve som kristne

Hl. Tikhon av Zadonsk


Mange foreldre lærer sine barn kunstene som tjener det midlertidige liv, og bruker ikke et lite beløp på det, men de overser den kristne lære og er uaktsomme i å lære sine barn å leve som kristne. Slike foreldre føder sine barn til det midlertidige liv, men lukker døren til det evige.

onsdag 11. februar 2015

Bønn er evig skapelse

Elder Sofroni Sakharov
Sitat fra boken Om Bønn

Bønn er evig skapelse, høyere enn noen form for kunst eller vitenskap. Ved bønn inngår vi kommunion med Ham som var før all evighet. Eller, for å si det på en annen måte, den selvværende Guds liv renner inn i oss ved bønnens kanal. Bønnen er en handling av ypperst visdom, altomfattende skjønnhet og dyd. Bønn er åndens fryd. Men omstendighetene som følger dette skapende verket er komplekse. Gang etter gang opplever vi en ivrig stigning mot God, som stadig følges av et bortfall fra Hans lys. Gang på gang gjøres vi bevisste på at sinnet ikke har evne til å stige opp til Ham. Det kommer øyeblikk da vi føler vi holder på å miste vettet. Smerte tvinger oss til å rope: ‘Du gav meg Ditt bud om kjærlighet, som jeg mottar med hele mitt vesen, men det er ingen styrke i meg til denne kjærligheten. Du som er kjærlighet, kom og ta bolig i meg, og gjør i meg alt Du har fastslått, for Dine bud overgår mine krefter. Mine tanker er for svake til å fatte Deg. Min ånd kan ikke se inn i Ditt liv mysterier. Jeg ønsker å gjøre Din vilje i alt men mine dager går forbi i stadig konflikt. Jeg pines av frykten for å miste Deg på grunn av mitt hjertes onde tanker; og denne frykten korsfester meg. Jeg synker, Herre, frels meg, slik Du frelste Peter som våget å gå på vannet, å gå til Deg’.

Oversatt fra: Ἀρχιμανδρίτου ΣΩΦΡΟΝΙΟΥ (Σαχάρωφ), ΠΕΡΙ ΠΡΟΣΕΥΧΗΣ, Ἔσσεξ Ἀγγλίας: Ἱερὰ Μονὴ Τιμίου Προδρόμου, 2009, σ15.

mandag 9. februar 2015

Økonomisk støtte til f.Teodor

Den 14. januar ble Norge velsignet med en ny prest, f. Theodor (Tor Vegard) Svane, tilknyttet Jomfru Maria Bebudelse kirkeforening i Bergen. De siste årene har han vært student ved St. Vladimir’s Seminary i Crestwood, New York, og nå skal han begynne menighetspraksis i USA.

Menigheten har ikke midler til å finansiere hele praksisen, så jeg håper noen av våre lesere her kunne vært med å hjelpe med det de kan, eller i hvert fall fortelle så mange så mulig om formålet. Penger kan sendes via PayPal her.

Dette er viktig, ikke bare for f. Theodor og hans familie, men for Kirkens vekst og fremgang i Norge. 

Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse. Enhver skal gi som han har bestemt seg til, ikke med ulyst eller av tvang, for Gud elsker en glad giver
2
 Kor. 9:6-7


En melding fra f. Theodor:
Menigheten jeg har fått tilbud om å delta i et mentorprogram i heter St Seraphim Orthodox Church (OCA) og ligger i Santa Rosa CA. De er en engelsk menighet som har mellom 250-300 deltakere på søndagsgudstjenestene sine med variert bakgrunn og nasjonalitet. Vi fikk muligheten til å besøke dem i sommer og ble veldig imponert over arbeidet deres. Dette er en dynamisk menighet, med et stort og bredt arbeid, et fantastisk kirkebygg og veldig dyktig kirkekor. Menigheten har også nære relasjoner til to kvinneklostre like i nærheten. Men viktigst av alt er at de har lang erfaring med å gi opplæring til nye prester. De har allerede flere prester tilknyttet menigheten så de tilbyr ikke oss en stilling primært fordi de trenger en ekstra prest, men fordi de ønsker å støtte oss og Kirken i Norge ved å gi oss opplæring i prestegjerningen samt i å utvikle og drive en stor menighet. Menigheten i Santa Rosa har veldig lyst at vi skal komme, både vår egen erkebiskop Job og erkebiskop Benjamin (OCA) som menigheten i Santa Rosa tilhører, har velsignet oppholdet og ser frem til at vi skal komme. Vi er veldig heldig og velsignet som har fått et tilbud om å delta i dette programmet og vi håper virkelig at dette går i orden.

Alt dette er dessverre ikke gratis. Menigheten i Santa Rosa har ofret mye for at vi skal komme og har allerede satt til side $20.000 (USD) til dette prosjektet som har en ramme på $40.000 i året. De har også opprettet en egen webside sin som omtaler prosjektet. Imidlertid så mangler de $20,000 dollar for at dette kan bli en realitet. Vi håper derfor at flere i Norge og i USA vil hjelpe oss med å få dette til. Dersom 20 stykker støtter prosjektet med $1.000 dollar ($85 i måneden) vil vi nå målet vårt. Kan dere være med å støtte dette prosjektet som vil komme til stor nytte for oss og Kirken i Norge på noen som helst måte?

Be over og vurder om dere kan være med på dette.

Beste hilsen
i XC

Fr Theodor

Støtte kan overføres direkte til menigheten i Santa Rosa gjennom å betale med kredittkort via PayPal på hjemmesiden deres. Link til PayPal og prosjektet finnes på http://www.saintseraphim.com under «donation corner» og knappen «internship donation.» Tusen hjertelig takk.

Ny norsk blogg - 'Det ortodokse kjøkken'

Om


"Her vil du finne oppkrifter som følger kirkeårets faste og høytider. Bloggen er ment som hjelp til den Ortodokse kirkens deltakere, men kan også passe for Katolikere, Protestanter og de som ønsker et mer variert og spennende kosthold. Oppskriftene har jeg samlet gjennom årene, men jeg leter fortsatt etter nye oppskrifter og inspirasjon til det ortodokse kjøkkenet. Så om du har et tips, inspirasjon eller en oppskrift du vil jeg skal prøve send meg en mail : [email protected]

Jeg ber på forhånd om tilgivelse om mine lidenskaper skulle komme frem på denne bloggen og hindre ære til Den Hellige Ånd på grunn av mine synder."

lørdag 7. februar 2015

Iskirken i Romania


Det har blitt en slags tradisjon.

I flere år har rumenere i de uteliggende Faragasfjellene bygd en kirke fullstendig ut av is.

Basert på en gammel kirke i Transilvania, er «Iskirken» omtrent 14m lang og 7m bred, konstruert med isblokker hentet fra Baleasjøen. Den kan nås kun med gondolbane, etter en tur som tar pilegrimene 2000moh.

Som i tidligere år, er Iskirken atter en gang i nyhetene, og tiltrekker seg oppmerksomhet fra internasjonale medier, fra ABC til AP til US News og World Report.




tirsdag 3. februar 2015

Kristi ikon i Hl. Nikolai menighet i Oslo svetter olje

19. januar / 1. februar 2015


I følge menighetens diakon, f. Serafim Sørensen, har ikonet gjort dette "i mange år, men i dag veldig mye." Det hender ofte at ikoner og relkvier gir av myrra som et synelig tegn på Guds nærvær eller bekreftelse på at personen hvis relikvier eller bilde det er, er en helgen. 
Nyere innlegg Eldre innlegg Start