mandag 25. mai 2015

25. mai - Det tredje funnet av Herrens hellige profet, forløper og døper Johannes’ ærverdige hode.


Under opprørene i Konstantinopel tilknyttet Hl. Johannes Krysostomos’ eksil, ble hodet til Hl. Johannes Forløperen funnet i byen Emesia. Da byen ble angrepet av arabere (ca. 820) ble det fraktet til Komana og der ble det til slutt nedgravd i jorden for å skjule det fra ikonoklastene. Når ikonenes venerasjon ble gjenopprettet, ble Patriark Ignatios i sin nattebønn vist stedet der hodeskallen lå gjemt. Hierarken fortalte dette til Keiseren, som sendte delegater til Komana, og der ble hodet funnet for tredje gang på stedet patriarken hadde sett. Deretter ble hodeskallen igjen fraktet til Konstantinopel, og der ble den på 25. mai innsatt i en kirke ved hoffet. En del av hodeskallen befinner seg nå på Athos. Funnet skjedde i år 850 og minnes 25. mai. Det første og andre funnet av hodeskallen minnes den 24. februar.

lørdag 23. mai 2015

Ny ortodoks blogg

Deltakere i guddommelig natur: En blogg om ortodoks tro og liv
http://ortodoksblogg.blogspot.co.uk/?m=1


For søkende katolikker som ønsker å vite mer om ortodoksien

onsdag 13. mai 2015

12. mai - Hl. Epifanios av Kypros

Hellige Epifanios, Biskop av Kypros, levde i det 4. århundre i Fønikia. Han kom fra en jødisk familie og fikk en god utdanning i sin ungdom. Han kom til Kristi tro etter han så hvordan en viss munk, Lucian, gav bort sine egne klær til en fattig. Slått av munkens medlidenhet, ba Epifanios ham om å undervise ham i kristendommen. Han mottok dåpen og tok opp bolig i et kloster hans lærer Lucian hadde valgt for ham. På klosteret fulgte han et asketisk liv under tilsyn fra den erfarne elderen Hilarion, og brukte sin tid på å kopiere greske bøker og gjøre fremgang i klosterlivet. For sine asketiske gjerninger ble Hl. Epifanios gitt undergjøringens gave, men for å unngå menneskelig ære, dro han bort fra klosteret og inn i ødemarken i Spanidrion. Der ble han tatt i fange av røvere i tre måneder. Ved sine ord om omvendelse, brakte helgenen en av røverne til den sanne Guds tro. Når de slapp løs den hellige aksetikeren, dro også røveren med ham. Hl. Epifanios tok ham med til klosteret sitt og døpte ham med navnet Johannes. Og deretter forble han Hl. Epifanios’ trofaste disippel, og skrev ned hans liv og undergjerninger. Rykter om Hl. Epifanios’ rettferdige liv spredte seg langt utenfor klosterveggene. Den hellige dro enda en gang ut i ødemarken med sin disippel Johannes. Men selv i ødemarken begynte disipler å komme til ham. Derved ble et nytt kloster til. Etter en stund dro Hl. Epifanios på pilegrimsferd til Jerusalem for å venerere de hellige steder og relikvier og derfra vendte tilbake til Spanidrion-klosteret. Folket fra byen Lykia sendte munke Polyvios til Hl. Epifanios for å spørre om han ville ta opp bispesetet til deres hensovnede hierark. Men den årvåkne asketikeren, etter å ha lært om deres hensikter, dro i hemmelighet inni en annen ødemark der den store asketikeren Hilarion (21. oktober) bodde, den samme han hadde vært hos i sin ungdom. Den hellige tilbrakte to måneder i fellesbønn, og deretter sendte Hilarion den hellige til Salamis. Biskoper var samlet der for å velge en ny biskop til å ta setet til en som nylig hadde hensovnet. Herren åpenbarte for den eldste blant dem, Biskop Papios, at munken Epifanios som snart ankom byen skulle velges. Når Epifanios ankom, førte Hl. Papios ham inn i kirken, der Epifanios var nødt til å gi sitt samtykke i lydhørhet til Kirkemøtets beslutning. Slik skjedde Hl. Epifanios’ opphøyelse til den episkopale tronen i Salamis i år 367.

Hl. Epifanios ble berømt som biskop på grunn av hans store iver for troen, kjærlighet og veldedighet for de fattige, og hans enkelhet. Han led mye spott og misunnelse fra noen av sine prester. På grunn av hans rene liv, ble Hl. Epifanios gitt å se Helligåndens nedstigning over de hellige Gaver under Den guddommelige liturgi. En gang ble helgenen fratatt dette synet mens han feiret Mysteriet. Han ble da mistenksom på en av prestene og sa stille til ham: «Gå ut, min sønn, siden du i dag er uverdige til å delta i feiringen av Mysteriet.»

Etter denne hendelsen står det ikke mer skrevet om helgenen av hans disippel Johannes, siden han ble syk og døde. Resten av Hl. Epifanios’ liv ble nedskrevet av en annen disippel, Polyvios (senere biskop av Rinokyreia).

I Konstantinopel kalte keiserinne Evdoxia og Alexandrias’ patriark Theofilos et kirkemøte for å dømme den hellige Johannes Krysostomos (14. september og 13. november), og Hl. Epifanios ble innkalt til å delta i dette uhellige møtet. Men Hl. Epifanios ønsket ikke å ta del i slik lovløshet, og forlot Konstantinopel. Mens han var på skipet, følte den hellige at hans ende nærmet seg, og han gav sine disipler et siste bud – om å holde Guds forskrifter og bevare sinnet fra urene tanker – før han døde to dager senere. Salamis’ befolkning møtte biskopens legeme med vogner, og den 12. mai 403 begravde de ham med ærbødighet i en ny kirke bygd av den hellige.


Det 7. økumeniske kirkemøtet kalte Hl. Epifanios en Kirkens fader og lærer. Blant Hl. Epifanios’ bøker, inneholder «Panarion» og «Ankoratos» forsvar mot Arius og annen vranglære. I andre verk finner vi dyrebare kirkehistoriske tradisjoner og forklaringer av den greske oversettelsen av Skriftene.

lørdag 2. mai 2015

5. mai: Den hellige stormartyren Irene av Thessaloniki


Hl. Irene var datteren til en fyrste som het Licinius og fikk navnet Penelope av sine foreldre. Ved guddommelig åpenbaring kom hun til Kristi tro og i dåpen tok navnet Irene (fred). I hennes iver for fromhet, knuste hun alle sin fars avguder. Hennes far ga ordre om at hun skulle trampes ihjel av hester. Mens hun forble urørt av dyrene, slo en av hestene seg vrang og kastet hennes far i bakken så han døde. Ved hennes bønner kom faren til live igjen, og han trodde og ble døpt. Deretter dro Hl. Irene på mange reiser og led mye for sin tro, men ble bevart ved Guds makt, mens hun gjorde store undre og omvendte mange tusen sjeler. Til sist kom hun til Efesos der Herren viste henne at hun nærmet seg sin ende. Hl. Irene gikk ut av byen med sin lærer Elder Apelian og andre kristne ifølge. Da de kom til en grotte, gjorde hun Korsets tegn, gikk inn i grotten og ba sine disipler om å stenge inngangen med en stor stein. Fire dager etterpå, når de kristne besøkte graven, fant de ikke helgenens legeme. Slik sovnet den hellige Stormartyren Irene inn i Herren. 

7. mai - det mirakuløse synet av Korsets tegn over Jerusalem

Etter hensovnelsen til den første kristne keiseren, Hl. Konstantinus den Store, kom hans sønn Konstantius til tronen. Han var enig med Arius’ vranglære om at Guds Sønn ikke var vesenenig med Faderen. For å bekrefte den hellige ortodoksiens sannhet, lot Herren skje et under over Jerusalem, et tegn. På pinsedagen den 7. Mai 351, ved dagens tredje time (kl. 09:00 – klokkeslettet da vår Herre ble korsfestet og da Helligånden kom ned over Apostlene som ildtunger) ble et kors synlig i himmelen over byen, som lyste med et ubeskrivelig lys, mer strålende enn solen. Alle Jerusalems innbyggere var vitne til underet, og ble slått av stor frykt og undring. Korset stod over Golgata, der Herren var korsfestet, og rakk helt bort til Oljeberget, en avstand på 15 stadia. Korset inneholdt alle regnbuens farger og ble sett av alle, og en stor folkemengde dro med hast til Oppstandelseskirken, fylt av gudsfrykt og glede.
Jerusalems hellige patriark, Kyrillos (350-387) skrev et brev til keiseren Konstantius om denne mirakuløse hendelsen og oppfordret ham til å vende tilbake til den ortodokse lære. Som Sozomen, en av oldkirkens historikere, også forteller oss, kom mange jøder og hedenske grekere til den sanne tro ved dette underet, omvendte seg i Kristus vår Gud og mottok den hellige dåpen.
Nyere innlegg Eldre innlegg Start