torsdag 31. mars 2016

Moderniteten som avgudsdyrkelse

av Hans Hellighet Patriark Kirill av Moskva
På festen for Ortodoksiens seier 7. / 20.mars, 2016


For en tid tilbake fikk verden erfare en bevegelse som på en kraftig og revolusjonær måte  stengte  Gud ut fra samfunnet og fra livet generelt. Vi vet at denne bevegelse først startet i Vest- Europa, deretter kom den til Amerika og til slutt til Russland. Vi vet også at revolusjonen her hos oss var under samme målsetning om å knuse den bestående gamle verden, hvis sentrum var Gud. Vi drakk forfølgelsens bitre kalk! Vi fikk mange martyrer og bekjennere! På det personlige plan vil jeg si at mine første lærere i troen var bekjennere. Videre, min bestefar og far led begge i arbeidsleir; ikke fordi de brøt noen av statens lover, men fordi de ikke ville svike sin Herre og Den ortodokse kirke. Vårt folk kom gjennom disse prøvelsene. Men i dag ser vi en ny destruktiv kraft ta grep over hele jorda: Idéen om et liv uten Gud. Vi ser hvordan denne idéen stadig øker i styrke. Den tok form som en lov i mange velutviklede land. Loven som tillater sam-kjønnede «ekteskap»: en sjels-ødeleggende synd som strider mot Guds eget ord, mot hellighet, mot Gud selv! Resultatet er farlig for menneskeheten i moderne tid for det avler det fenomenet vi kan kalle 'Avkristning'. I den kristne filosofien kan vi kalle det 'vranglære'. Mange kristne så ikke dette komme, og derfor satte de såkalte menneskerettigheter over Guds ord. I dag ser vi dette som en global vranglære, hvor man dyrker mennesket som en avgud, en vranglære som driver menneskets bort fra Gud. Nå er denne vrangforestillingen slått ned i hele verden, noe som aldri har skjedd tidligere. Derfor bærer denne moderne vranglæren i seg tegn på at vi er i Endetiden! Kirken har nå et kall om å sette all sin styrke inn for å beskytte seg mot dette: Kraften i Ordet! Kraften i Tanken! For å si det enkelt; hver og en av oss er forpliktet til å beskytte den hellige ortodokse tro!

Oversettelse: Johannes H. Solberg


lørdag 26. mars 2016

Kirken er en enhet i Kristi Legeme

av f. Peter Heers
Utdrag fra boken The ecclesiological renovation of Vatican II (2015, s.234)

Ortodokse kristne insisterer på at et fullstendig kristent fellesskap springer ut fra erfaringen av Kirken som en organisk enhet. Sannheten – personen Jesus Kristus – er  slik bare tilgjengelig innenfor rammene av den felles og organiske enhet i Kristus.  Denne enheten er ikke kun basert på en samling omkring teologiske utsagn, om likheter i dåpsritualet, eller det å bruke den samme bibelutgave. Ingen av disse tingene kan være basis for Kirkelig enhet av noe slag, det være seg en fullstendig enhet, eller en «ufullstendig enhet».  Nærmere bestemt vil et kirkelig samvær på grunnlag av ideer, historie eller tradisjon forbli oppdelt så lenge det ikke springer ut fra enheten i Kristi person i Eukaristien (nattverden), som er den organiske enhet i Gud-menneskets legeme og blod. Derfor vil de ulike forsøk på å etablere kirkelig enhet ut fra Dåpen, Skriften, eller en over-opphøyet Pave – det vil si alle forsøk på å etablere kirkelig enhet på noe annet grunnlag enn i Kristus i Eukaristien – åpenbare en individualistisk holdning som til slutt leder inn i vranglære. Alle forsøk på Enhet som ikke har sitt ankerfeste i Eukaristien forblir kun menneskelige og fragmenterte. Et slikt kristent fellesskap, som ikke er fullstendig og helt, blir med nødvendighet et vranglærende fellesskap. Dette er grunnen til at «tapet av det moralske prinsippet om organisk enhet kan lede inn i vranglære», og hvorfor «Kristi legeme er i seg selv fundamentet for alle dogmene».

Oversettelse: Johannes H. Solberg

torsdag 24. mars 2016

Heretikere - leger som ikke kan helbrede

av f. Georg Metallinos


Heresi er ikke en bare en tankefeil, og heretikere har ikke bare gått feil på let etter sannheten. Det skjer noe dypere og mer vesentlig her. De kjenner hver bokstav i Bibelen, ofte på utrolige måter. Men de mangler noe vesentlig, og denne mangelen skiller dem fra Kirkefedrene på en radikal måte. De mangler Kirkefedrenes erfaring av Helligånden, Åndens indre opplysning. Dette er fordi de ikke har gjennomgått Kirkens legende prosess.

Utvendig kan de være feilløse i sin moralitet. Men de har ikke Ånden i sitt indre. Derfor ser de ikke det Kirkefedrene ser i Ånden, til tross for at de kan ha gjort utrolig intellektuell fremgang.

Ja, det er et faktum at alle de store heretikerne imponerte med sin store kunnskap og «visdom». Selv i dag! Men de har ikke et rent hjerte, og har ikke blitt Helligåndens templer.

Heresi innebærer fattigslig eller null helbredende legedom. Derfor er heretikernes teologi intellektuell – en vitenskapelig hypotese, logisk og et syllogistisk spill. Det de mangler er den opplevelsen av guddommeliggjøring i hvilken Kirkefedrene er utsmykkede. Det er derfor heretikere med hensyn til kritiske punkter ikke kan skille mellom sannhet og vrangforestillinger. For de kan ikke se sannheten inni seg, de kan ikke kjenne den i sitt hjerte. Uten «noetisk bønn» som et middel kan de ikke oppnå «forherligelse», som er Helligåndens åpenbaring av «all sannhet».

Her åpenbares også alle heretikeres, og især heresiarkenes, tragedie. De søker å opplyse andre, dog de selv er uopplyste. De ønsker å helbrede andre, dog de selv er syke. De ønsker å teologisere, dog de selv er ateister (de er uten den sanne Gud). Vi kan sammenlikne heretikere med bedragere som svindler. Men de er verre: de er leger som tilbyr dødelig legedom, som dreper folk for all evighet. De er farmasøyter som markedsfører giftige medisiner som er en fare for offentlig helse, ikke i legemlig forstand, men åndelig og evig.


mandag 21. mars 2016

Ortodoksiens Søndag - Anatemata

Den første søndagen i Den store fasten er viet til ortodoksiens seier over ikonoklasmen, og vranglære generelt. Det følgende leses under gudstjenesten. Menigheten svarer "Anatema!" etter hvert utrop fra diakonen.


Til dem som nekter for at Gud finnes, og hevder at verden er selv-eksisterende, og at alt deri ble til ved hell, og ikke Guds forsyn: Anatema!

Til dem som sier at Gud ikke er ånd, men kjød; eller at Han ikke er rettferdig, miskunnelig, vis og allvitende, og ytrer liknende blasfemier: Anatema!

Til dem som våger si at Guds Sønn og Helligånden ikke er av samme vesen og lik ære som Faderen, og bekjenner at Fader, Sønn og Hellig Ånd ikke er én Gud: Anatema!

Til dem som sier at Guds Sønns komme til verden i kjødet, og Hans frivillige lidelse, død og oppstandelse ikke var nødvendige for vår frelse og syndenes forlatelse: Anatema!

Til dem som fornekter den frelsens nåde forkynt av Evangeliet som den eneste veien til rettferdiggjøring foran Gud: Anatema!

Til dem som våger si at den allrene Jomfru Maria ikke var jomfru før hun fødte, mens hun fødte og etter hun fødte: Anatema!

Til dem som fornekter sjelens udødelighet, tidens ende, den fremtidige dom, og evig belønning for dyd og fordømmelse for synd: Anatema!

Til dem som fornekter alle Kristi Kirkes mysterier: Anatema!

Til dem som fornekter de hellige fedrenes konsiler og deres tradisjoner, som er samstemmige med guddommelige åpenbaring og holdt av Den ortodokse kirke i all fromhet: Anatema!

Til dem som håner og vanærer de hellige bilder og relikvier som den hellige Kirken har som åpenbaringer om Guds verk og om dem som er Ham til behag, som inspirerer dem som skuer dem til fromhet og til å følge disse eksemplene; og til dem som sier disse er avgudsbilder: Anatema!

Til dem som våger si at vår Herre Jesus Kristus ikke kom ned til jorden, men at det bare virket slik; eller at Han ikke steg ned til jord og ble kjød kun én gang, men flere ganger, og som fornekter at Faderens sanne Visdom er Hans enbårne Sønn: Anatema!

Til dem som følger okkult, spiritualisme, trolldom, og alle som ikke tror på den ene Gud, men ærer demonene; eller som ikke overgir sine liv til Gud i ydmykhet, men prøver å se fremtiden ved spådom: Anatema! 

torsdag 17. mars 2016

Patriarkal Encyklika: Ortodoksiens Søndag 2016

PATRIARKAL OG SYNODAL ENCYKLIKA
ANGÅENDE DEN ORTODOKSE KIRKES
HELLIGE OG STORE KONSIL

BARTHOLOMEOS
VED GUDS NÅDE ERKEBISKOP AV KONSTANTINOPEL,
DET NYE ROMA, OG ØKUMENISK PATRIARK
TIL HELE KIRKENS FYLDE
NÅDE OG FRED FRA GUD


Vår hellige Ortodoks Kirke, «som med purpur og fint lin er ikledd» hennes martyrers blod, hennes helliges tårer og hennes trosbekjenneres strid og offer, feirer i dag sin navnedag. Verdig og rett er dagen kalt «Ortodoksiens Søndag», da sannheten skinte etter et århundre med strid, og overvant falskheten ved venerasjon av de hellige ikonene av Guds Sønn og Ord og Hans hellige som bærere av guddommelig nåde og personlig møte. Derved ble det igjen kjent og forkynt at «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss» (Joh. 1, 14) og verdiget og helliggjorde den materielle skapelsen samt vårt kjød, for at «den skulle få del i guddommelig natur» (se 2 Peter 1, 4), deltaker i guddommelig nåde og liv.

Veien til denne store og frelsende sannheten, hvilken de som nektet venerasjon av de hellige ikonene motkjempet, veien til sannhetens seier over løgn også i dette tilfellet, var den Kirken har fulgt fra begynnelsen av og gjennom hele historiens gang, nemlig den konsiliære. Å dømme mellom sannhet og løgn, mellom ortodoksi og heresi, er ikke alltid lett. Også heretikere trodde og tror at de har sannheten, og det vil alltid være noen som kalles «heretikere» fordi de ikke er enige i deres syn. I denne sammenheng anerkjenner Den ortodokse kirke kun én fullmakt: en Synode av kanoniske biskoper. Uten avgjørelse fra et kirkemøte er det ikke mulig å skille mellom ortodoksi og heresi. Alle Kirkens dogmer og alle de hellige kanonene bærer det konsiliære segl. Den ortodokse kirke er Den konsiliære kirke.

Den ortodokse kirke alltid understreket dette ekklesiologiske prinsippet, og trofast tar det i bruk på lokalt nivå. Dette var i mange århundre også tilfellet på verdensomfattende og pan-ortodokst nivå, men ble brutt i lang tid på grunn av historiske situasjoner. I dag er vi heldige nok til å kunne offisielt erklære fra dette hellige økumeniske setet, at alle overhodene til de hellige ortodokse kirkene ønsker å virkeliggjøre det hellige og store Kirkemøtet, som omfatter hele Den ortodokse kirke og har vært planlagt i over femti år, på øyen Kreta fra 18. til 27. juni. Arbeidet vil begynne med en pan-ortodoks guddommelig liturgi i Hl. Menas kirke i Herakleon på Pinsens store og klare dag, og fortsette på Det Ortodokse Institutt i Kolymvarion, Hania. Dette hellige og store Konsilet skal ledes av Vår Middelmålighet, omringet av de andre ortodokse kirkeoverhodene, samt alle representantene utvalgt blant biskopene til disse kirkene, som vil delta som medlemmer.

Det fremste og viktigste ved dette pan-ortodokse Konsilet er å vise at Den ortodokse kirke er den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke, forent i sakramentene, og især Den guddommelige Nattverden, og den ortodokse tro, men også konsiliært. Derfor har forberedelser også pågått i lang tid ved en rekke forberedende komiteer og pre-konsiliære møter, slik at tekstene som forvalter konsilets avgjørelser vil utånde samstemmighet, og at dets ord vil tales «med én munn og ett hjerte.»

En pan-ortodoks avgjørelse om hvilke temaer som skulle diskuteres under det hellige og store Konsilet ble tatt samtidig som bestemmelsen om å holde konsilet. Disse dekker primært problemer innenfor Den ortodokse kirkes interne struktur og liv, som krever en rask løsning, og spørsmål om ortodoksiens forhold til resten av den kristne verden og Kirkens misjon i vår tid. Vi vet, så klart, at verden forventer å høre Den ortodokse kirkes stemme angående forskjellige utfordringer som rører det moderne mennesket. Men det er riktig at Den ortodokse kirke først rydder eget hus før den bringer ord til verden, noe den ikke har sluttet å se på som et krav. At Den ortodokse kirke etter så mange århundre uttrykker seg for hele verden som konsiliær er et viktig førstesteg, som forventer at andre ved dette Guds kall deretter følger ved Guds nåde, og at det blir flere pan-ortodokse konsil.

Mine elskede søsken og kjære barn i Herren,

Store historiske hendelser styres av Guds nåde, som også er historiens Herre. Vi planter og vanner, «men det er Gud som gir vekst» (1 Kor. 3, 8). Den ortodokse kirkes store og hellige Konsil utgjør virkelig en historisk hendelse, hvis resultat vi overlater til Gud. Vi kaller alle ortodokse troende verden rundt, kleresiet og lekfolk, til å be den Treenige Gud om å krone denne hendelsen med sine velsignelser, om at Hans Kirke vil bygges og Hans allhellige Navn loves. Vi lever i kritiske tider, og Kirkens enhet burde bli et forblinde på enhet for en menneskelighet revet i biter av splittelser og konflikter. At Det store og hellige konsilets lykkes er avhengig av hvert av Kirkens medlemmer, som også kalles til å interessere seg om dette. De avtalte pan-ortodokse tekstene forberedt til Det hellige og store konsilet er allerede offentliggjort og gjort tilgjengelig for hver godsinnede troende, ikke bare for å informere dem, men for at de skulle kunne uttrykke sine meninger og forventninger om Det hellige og store konsilet. 

Med dette kunngjort for hele fylden av den verdensomfattende Ortodokse Kirke på denne hellige dagen, ber vi om at Herren vår Gud vil gi sin Kirke og oss alle sin mangfoldige nåde og velsignelse, og gir til hele verden «fred alltid, på alle måter» (2 Tess. 3, 16). 

Anno Domini 2016, 20. mars

+ Bartholomeos av Konstantinopel, deres stadige forbeder foran Gud

+ Johannes av Pergamo, deres forbeder i Kristus
+ Jesaja av Denver, deres forbeder i Kristus
+ Alexios av Atlanta, deres forbeder i Kristus
+ Jakob av Prinkeponnesos, deres forbeder i Kristus
+ Josef av Proikonnesos, deres forbeder i Kristus
+ Meliton av Filadelfia, deres forbeder i Kristus
+ Emmanuel av Frankrike, deres forbeder i Kristus
+ Nikitas av Dardanellia, deres forbeder i Kristus
+ Nikolai av Detroit, deres forbeder i Kristus
+ Gerasimos av San Francisco, deres forbeder i Kristus
+ Maximos av Selyvria, deres forbeder i Kristus
+ Amfilokios av Adrianoupolis, deres forbeder i Kristus

"Det er fordi vi elsker dem at vi må fortelle dem sannheten" - Om dialog med ikke-ortodokse

av Metropolitt Athanasios av Limassol

Utdrag fra et intervju med avisen Fileleftheros
angående pavevisitaset på Kypros i 2010.



Burde det ikke være noen form for kommunikasjon mellom kirkene? Vi lever i det 21. århundre og [Kypros] er trossalt i EU.

Vi kan holde dialoger med hvem som helst, og særlig med heterodokse og de som tilhører andre religioner. Men det er én ting å holde dialog, og en annen å motta Paven som en kanonisk biskop, når vi ortodokse anser ham som en heretiker, utenfor Kirken og derfor ikke en gang en biskop.

På grunn av skismaet?

Paven har vært utenfor Kirken i ti århundre nå, han er ikke en kanonisk biskop, han har ikke noe forhold til Kristi ene, hellige, katolske og apostoliske Kirkes virkelighet. Det er én ting å skulle ta ham imot som en kanonisk biskop og en helt annen å omtale ham som heterodoks for å åpenbare for ham sannheten til den ortodokse tro og tradisjon.

Den økumeniske patriark har møtt med Paven og en dialog er allerede underveis mellom kirkene
.

Som jeg sa er det ikke noe galt med dialog når den utføres med riktige forutsetninger. Men det er galt å fortelle disse menneskene at vi anerkjenner dem som en Kirke, at vi anerkjenner Paven som en biskop, som vår bror i Kristus, i presteskapet og i troen. Dette kan jeg ikke godta, fordi vi da lyver, siden alle de hellige kirkefedrene lærer det motsatte. Papisme er et heresi og kilden til mange andre heresier som plager hele verden i dag. En av Kirkens moderne helgener, Hl. Justin Popovic, sa at det i menneskenes historie har skjedd tre tragiske fall: den førsteformede Adam, Kristi disippel Judas og Paven, som, da han var fremst blant Kirkens biskoper, falt bort fra den apostoliske tro, splittet fra den kanoniske Kirke og lokket med seg en stor folkemengde per i dag.

Hva sier Paven om de ortodokse?

Paven har sagt at vi ortodokse er en ufullkommen Kirke…

Gud er jo én….

Ja, Gud er én og Guds Kirke er én, og derfor sier vi i Trosbekjennelsen: «på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke.» Dette er Den ortodokse kirke. Det finnes ikke mange kirker.

Er det ikke selvsentrert å si at det «bare er oss»?

Det er ikke selvsentrert. Når du f.eks. sier at italienere ikke er grekere – som er sant – støter du ikke den andre. Men når du sier til den andre at det ikke gjør noe at du er romersk-katolikk og at vi alle tilhører samme Kirke, da spøker jeg med ham [eller håner ham] siden alle de hellige kirkefedrene lærer at Kristi hellige, katolske og apostoliske Kirke er én.

Hvorfor er den ene Kirken vår Kirke, og ikke papistenes?

Fordi Den ortodokse kirke bevarer den apostoliske tro og profetenes erfaring uten endring helt til i dag. Papistene, fra den tid de splittet fra Kirken, har dessverre tillagt flere heretiske dogmer til deres tro, endret Trosbekjennelsen og opphøyet Paven til å være Guds fremste og egenartede representant på jord. De hevder at Paven er ufeilbar, og at dem som er utenfor kommunion med Paven ikke har kommunion med Gud. Dette lærer de offisielt fra deres synoder.

Når du tilføyer ting i Trosbekjennelsen som de hellige kirkefedrene ikke skrev, samt mange andre falske dogmer, da er dette heresi. Dette er virkeligheten.

Hvordan møter/behandler Den ortodokse kirke heretikere?

Med mye kjærlighet. Vi elsker Paven, vi elsker papistene slik vi elsker hvert menneske; vi forakter dem ikke, vi fornekter dem ikke som personer, men vi godtar ikke deres heresi, vi godtar ikke vranglære, vi godtar ikke deres vrangforestillinger. Det er fordi vi elsker dem at vi må fortelle dem sannheten.

Enhver har så klart sin egen sannhet…

Det er derfor dialoger finner sted – for å bevise fra de historiske kildene hvilken Kirke har bevart den apostoliske tro og de helliges apostoliske erfaring.

Tror du dialogen kan gi resultater?

Det kan den, men bare hvis den utføres riktig og med riktige forutsetninger. Dessverre, slik den utføres i dag fører den ikke til noe særlig, og det er derfor de har holdt på så lenge uten å komme frem til noen beslutninger.

Oversatt fra: Metropolitan Athanasius of Limassol – on the Pope’s visit to Cyprus

tirsdag 15. mars 2016

Arkimandritt Ephrem Lash har sovnet hen


På mandag kveld, etter Fastens første dag hadde tatt slutt, gikk f. Ephrem Lash, Arkimandritt av Den økumeniske trone, til sin hvile.

Evig være ditt minne, vår kjære broder, verdig salighet og ihukommet til evighet!

mandag 7. mars 2016

Enhet, den ene Kalk og Guds ild

av f. Stephen Freeman


Økumenikk er tilbake i nyhetene og med dette kommer en flom av misforståelser og teologisk forvirring. For mens selveste «enhets konseptet» i seg selv er et mysterium, bytter de fleste som skriver om og diskuterer dette temaet det ut med et menneskelig, politisk og administrativt konsept. To vers fra kapittel 17 i Johannesevangeliet siteres stadig:

Jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og Jeg kommer til Deg. Hellige Fader, bevar dem i Ditt navn, som Du har gitt Meg, for at de må være ett, likesom Vi. (Joh. 17:11)

og

Men jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på Meg, at de alle må være ett, likesom Du, Fader, i Meg, og Jeg i Deg, at også de må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg. (Joh. 17:20-21)

Noe som ofte blir oversett i diskusjoner er at disse uttalelsene er del av en bønn. Det er ikke et bud Kristus gir dem som tror på Ham. Det er Kristi bønn til Faderen, del av det som ofte kalles «Yppersteprestens Bønn.» Det er viktig å bemerke at enheten denne teksten refererer til er Faderens og Sønnens enhet og videre, at enheten beskrives i et deltakelses mysterium: «…ett, likesom Du, Fader, i Meg, og Jeg i Deg; at også de må være ett i Oss.»

Enheten som blir omtalt i diskusjoner (økumeniske og administrative) er sjeldent mer enn politisk eller administrativ. Skisma er absolutt noe fryktelig, men ikke fordi det skaper administrative problemer. Skisma risikerer (minst) en svekket deltakelse i Guds liv, og etablering av et alternativt syn på frelsen.

At Gud er én i seg selv beskriver ikke «hvor mange Guder finnes.» Det refererer heller til selve måten Gud eksisterer på. Derfor beskriver det også måten frelsen leves på. Å frelses, å leve livet som frelses «fra dag til dag med frykt og beven» er ikke annet enn en mystisk deltakelse i den ene Guds ene liv. Det finnes ikke noe annen sann væren. Kristi bønn for oss er ikke en etterspørsel for vår fremtidige velstand, men en prestelig bønn for vår sanne deltakelse og videreføring i det Ene Liv som er det eneste liv.

Dette er noe helt annet enn innholdet til vanlige økumeniske samtaler. I disse samtalen, skilles ekklesiologi (læren om Kirken) fra soteriologi (læren om frelsen) – Kirken betraktes på en eller annen måte som separat fra selve frelsen. Men Kirken er frelsen, ellers er den ikke noe i det heletatt. Den er ikke en organisasjon som er til for å fremme frelsen, eller representerer kristne formål. Individer frelses ikke som individer, per se: de frelses innenfor Kirkens liv og som Kirken ellers frelses de ikke i det heletatt. Frelsen ser ut som Kirken. Av den grunn, kan Det nye testament beskrive Dåpen som en forening med Kristi død og oppstandelse (Rom. 6, 3-4) samt forening med Kirken:

For vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme [Kirken], enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller frie; og vi har alle fått én Ånd å drikke. (1 Kor. 12:13)

Slike uttalelser er mulige fordi Kirken er Kristi død og oppstandelse i dette livet. Den er frelsen. Kirken er ikke, og kan ikke være utenom frelsen. De er ikke to forskjellige ting!

Dette kan virke støtende for mange. Gjentatte splittelser har ødelagt den riktige forståelsen om Kirken og skapt et falsk konsept om institusjonelle og administrative enheter. Bekjennelse av det bibelske synet på Kirken og frelsen feiltolkes lett som en hevdelse om at kun ortodokse kristne kan frelses. Det de tilsynelatende ikke hører, er en uttalelse om selve innholdet til frelsen. Frelsen er ikke svar på spørsmålet: «Hvem går til himmelen?» Det er egentlig et hedensk konsept og en forvrenging av det kristne Evangelium. Frelsen er sann deltakelse i Guds liv – «likesom Du, Fader, i Meg, og Jeg i Deg; at også de må være ett i Oss…»

Dette ene livets sakramentale uttrykk finner en først og fremst i Eukaristien, Fellesbegeret. Så klart er «Felleskalken» ett interessant uttrykk, ofte misforstått. «Felles» peker til «Kommunion.» Men «Kommunion» er ofte bare et synonym for Eukaristi, dvs. ikke noe annet enn et ord for et kirkelig ritual. Det kommer fra det greske ordet koinonia eller «deltakelse.» Felleskalken er Kalken av Deltakelse i Kristi ene liv. «Den som eter Mitt kjød og drikker Mitt blod, han blir i Meg og Jeg i ham.»

Og det er nettopp i denne tanken om «Én» at vi opplever Kalken som problematisk. Når vi nærmer oss Kalken, burde vårt riktige ønske være enhet med Kristus – at Han må ta bolig i oss og vi i Ham. Vi kan ikke nærme oss Kalken med betingelser – «Jeg vil være ett med Kristus, men jeg vil holde på mine egne meninger og handlinger.» Dette er rett og slett en selvmotsigelse. På samme måte, nærmer vi oss ikke Kalken med betingelser ovenfor hverandre: «Jeg vil være ett med Kristus, men ikke med han der.» Det er et kjærlighetssakrament som aldri kan være en privat stund kun mellom oss og Kristus.

Dette understreker fragmenteringen blant kristne. For mange, er Felleskalken i beste tilfelle et tegn på håpet om at vi en dag vil være ett, eller, i verste tilfelle, bare et uttrykk av deres private spiritualitet. Når en anser Felleskalken på denne måten, blir det for mange en skandale å nekte å rekke den ut til andre. Men for ortodokse, er Kalken ikke et tegn på håp, heller ikke et privat uttrykk. Det er den fullkomne og sanne virkelighet av vår nåværende kommunion og deltakelse i Kristi ene liv.

Smerten og skandalen vi opplever når vi nektes Kalken, eller når vi selv må nekte andre Kalken, er ikke noe annet enn Guds dom med hensyn til Kristi ene liv. Og skammen (og sinnet) vi føler burde rettes – ikke mot en endring i lære eller praksis, men en endring i oss selv. Når samtalen vendes utover, og vi prøver å finne en løsning utenfor oss selv, knuses hele virkeligheten rundt en sann enhet.

Den rike unge mannen kom til Kristus og ville vite ha han kunne gjøre for å «få evig liv.» Dette er spørsmålet om sann deltakelse i Kristi liv. Herren peker ham til budene. Etter å ha tatt disse til seg (dette tror han i hvert fall at han har gjort), undrer han hva mer han kan gjøre (han merker at noe mangler). Han blir bedt om å selge alt, gi det til de fattige og følge Kristus. Han går bedrøvet bort. Kunne han ha protestert og sagt at Kristus forlangte for mye av ham? Kunne han ha pekt på andre som hadde blitt bedt å gjøre mindre? Kunne han ha diskutert Kristi økonomiske teori og dets ugjennomførbare krav? Ikke noe av dette ville ha gitt ham sann deltakelse i Kristus.

Ingen av våre egne motsigelser om Felleskalken endrer noen ting. Det er sant at de fleste kristne grupper nå har droppet de fleste kravene rundt Kalken. Rike unge menn er nå velkomne. De blir ofte valgt til ledelsesstillinger og anses som viktige samfunnsmedlemmer. De blir ofte bedt om å tale og dele hemmeligheten bak sin suksess. Hva det nå enn er vi finner i Kalken i dag, er det for de aller fleste ikke deltakelse i Kristi ene liv.

Yppersteprestens Bønn er en erklæring av Guds ønske om å invitere oss til den sanne frelsens liv. Dette livet er ikke noe annet, og ikke noe mindre enn selve Guds liv. Det er ikke et felleskap som består av dem som er glad i Jesus. Det er ikke et tegn på medlemskap. Det er ikke et håp om noe som vil skje senere i tid. Det er ikke et sakrament av godvilje.

Hl. Simeon Metafrastes kommer med disse tankene før kommunionen:

Forferdes, menneskebarn, når du ser det guddommeliggjørende Blod. En ild det er som fortærer de uverdige. Det guddommelige Legeme både guddommeliggjør meg og gir meg liv, Guddommeliggjør ånden og gir sinnet herlig liv.
Med kjærlighet vederkveger Du meg, Kristus, og med Din guddommelige kjærlighet har Du fornyet meg, så brenn bort mine synder med den åndelige ild og la meg mettes med glede i Deg, så jeg jublende kan lovprise Dine to åpenbarelser.

En forening som ikke er ild, en forening som ikke kan brenne, er ikke vår forening med Kristus. Sett skam og sinne til side og tenk over Kristi sanne Kalk. Hl. Symeon Teologen sier dette:

Dette gir meg dristighet, dette gir meg vinger, Kristus Gud. Fordi jeg håper på mengden av Dine velgjerninger mot oss, med fryd, men mens skjelvende, deltar jeg nå i Ilden. Selv om jeg er gress – o forferdelige under – er jeg usigelig svalet, liksom busken på Sinai i gammel tid som ikke ble brent, selv om den var flammende. Derfor, med et takknemlig sinn og et takknemlig hjerte, takknemlig også i mine lemmer, i min sjel og i mitt legeme, tilber og opphøyer jeg Deg, O min Gud, og lover Deg, som En sannelig velsignet, i all evighet. Amen.

Moderne kristendom har tatt ilden ut av kommunionen. Derfor er det ikke lenger Felleskalken, men bare en felles kalk. Ingen ild. Ingen Gud.


Den ene sanne Gud brenner.

fredag 4. mars 2016

Hellas' undergang var planlagt

av Metropolitt Paulus av Siatista


«Greske myndigheter har i mange år begått forbrytelser imot fedrelandet og nasjonen. Ikke bare ødela de den greske økonomien, men de har fordervet folket for å kunne holde på makten og nyte dens grøde.»

«Myndighetene har med vilje brukt menneskelige lidenskaper for å frarøve landet. Dette oppnådde de ved bruk av fjernsynskanalene under deres kontroll … Den korrupte nasjonen har blitt tatt til fange av en påtvunget drøm. Noen drømmer om å vende tilbake til «den vidunderlige tiden» med behag og nytelse. Ingen av politikerne har mot til å fortelle sannheten, at disse tidene aldri vil vende tilbake fordi de var lovløse tider.»

«Hellas’ undergang var planlagt, og de greske politikerne deltok i denne prosessen … Forbruk har blitt livets mål. Grekere har blitt trukket inn i dette ved krok og line. Lån for å dra på ferie, lån til feiringer. Lån, lån, lån… Visste ikke styresmaktene hvordan dette ville ende?»

«Samtidig har Kirken vært utsatt for voldsom kritikk. Fjernsynskanalene som tjente utenlandske interesser og myndighetenes interesser gjorde sitt beste for å ødelegge båndet mellom det greske folket og kilden til liv og styrke.

Kun dårer forsto ikke at et angrep på folket var underveis. Bare simple mennesker kunne ikke fatte at disse angrepene ikke var rettet mot Gud, men mot mennesket. De kunne ikke forstå at dette var et forsøk på å ta fra folket deres tilfluktssted – Kirken – for deretter å tilintetgjøre selve folket.»

«Politikerne talte mye om ‘Kirkens store eiendom’ som de selv har stjålet.
Kirken har gitt opp 96% av dets resurser til folket. Men hvor er alt dette nå? Tilhører det folket eller har det gått i lommene til noen få? Ingen våger å sette i gang en undersøkelse rundt dette.»

«Myndighetene har fått det slik de ville, og det er en forbrytelse. De har frarøvet folket for å få dem til å tie og lyde.

Herskerne har også delvis lykkes i å klandre Kirken og i å sette folket imot den, slik Keiser Nero gjorde da han brant ned Roma og deretter ga de kristne skylden for sin egen forbrytelse…»

«Regjeringen har blitt et våpen som ligger i hendene til utlendinger og har gjort forsøk på å bli kvitt språket, historisk minne, Gudstro, for å knuse og fullstendig underkue det greske folket som har blitt tatt til fange av villedende drømmer og tomme løfter.

Politikerne vil ikke finne en vei ut av denne situasjonen. De vil finne den eneste veien ut når folket innser sitt ansvar for samfunnets tilstand, når samfunnet innser at ingen løsning vil nå være smerteløs, når det velger å handle sammen og ikke separat.»


Det hensovnede menneskets tilstand før Dommedagen

av f. Michael Pomazansky
utdrag fra boken Ortodoks Dogmatisk Teologi

Døden har alle mennesker i felles. Men for mennesket er det ikke en tilintetgjørelse, men kun sjelens atskillelse fra kroppen. Sannheten om menneskesjelens udødelighet er en av kristendommens grunnleggende sannheter. Gud ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for Ham (Matt. 22, 32; Lk. 20, 38). I det nytestamentlige hellige Skrift, kalles døden «sjelens bortgang» (Jeg vil og gjøre meg flid for at dere til enhver tid etter min bortgang skal kunne minnes dette, 2 Peter 1, 15). Det kalles sjelens befrielse fra fengsel (2 Kor. 5, 1-4); nedleggelsen av kroppen (Jeg vet at nedleggelsen av min hytte kommer brått, 2 Peter 1, 14); en bortgang (jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus for dette er meget, meget bedre, Fil. 1, 23; tiden for min bortgang er for hånden, 2 Tim. 4, 6); en søvn (David sov inn, Apg. 13, 36).

Sjelens tilstand etter døden, ifølge Guds Ords klare vitne, er ikke ubevisst men bevisst (for eksempel, ifølge likningen om rikmannen og Lasarus, Lk. 16, 19-31). Etter døden utsettes mennesket for en dom som kalles «partikulærdommen» for å skille den fra den allmenne Dommedagen. Det er ingen sak for Herren å gjengjelde et menneske etter dets ferd den dagen det dør, sier Siraks vise sønn (11, 26). Den samme tanken uttrykkes av Apostelen Paulus: Likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og deretter dom (Heb. 9:27). Apostelen fremstiller dommen som noe som umiddelbart følger menneskets død, og tydeligvis forstår han ikke dette som Allmendommen, men som partikulærdommen, slik de hellige Kirkefedrene har tolket dette verset. I dag skal du være med Meg i Paradis (Lk. 23, 43), sa Herren til den omvendte røveren.

Den hellige skrift gir oss ikke kunnskap om hvordan partikulærdommen skjær etter menneskets død. Vi kan tale om dette kun delvis fra isolerte uttrykk som finnes i Guds Ord. Det er derfor naturlig å tenke at både gode og onde engler tar en stor del i menneskets skjebne – de gode formidler Guds nåde, og de onde – ved Guds tillatelse – formidler Guds rettferdighet. I likningen om rikmannen og Lasarus, sies det at Lasarus ble båret bort av engler i Abrahams skjød (Lk. 16, 22). I likningen om den rike dåren, blir han fortalt: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av deg (bokstavelig oversatt: «de skall ta,» Lk. 12, 20); det er tilsynelatende de onde krefter som vil «ta den» (Hl. Johannes Chrysostomos). For, på en hånd, ser englene til «disse små», i Herrens egne ord, alltid den himmelske Faders åsyn (Matt. 18, 10), og likedan når verden ender vil Herren sende sine engler, som vil skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen (Matt. 13, 49); og på andre hånd, går vår motstander djevelen omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke (1 Peter 5:8), og luften, for å si det sånn, er full av onde ånder under himlene, og deres høvding kalles «høvdingen over luftens makter» (Ef. 6, 12, 2, 22).

Basert på disse indikasjonene i Den hellige skrift, har de hellige kirkefedrene fra antikken av beskrevet sjelens reise etter den skilles fra kroppen, som en reise gjennom slike åndelige opplevelser, der onde ånder søker å oppsluke de åndelig svake, og der en derfor har behov for de himmelske englenes forsvar og Kirkens levende medlemmers støtte. Blant de gamle kirkefedrene taler de følgende om dette: De hellige Efraim Syreren, Athanasios den Store, Makarios den Store, Basilios den Store, Johannes Chrysostomos, og andre.

[…]

Sjelens reise etter dens bortgang fra kroppen kalles vanligvis «tollboder». Med hensyn til bildene brukt i fortellingene om tollbodene, bemerker Metropolitt Makarios i sin Ortodoks Dogmatisk Teologi at: «En må alltid huske det engelen lærte Hl. Makarios av Alexandria da han fortalte ham om tollbodene: ‘Ta disse jordiske tingene som det svakeste bilde av de himmelske.’ En må forestille seg tollbodene på åndelig vis så langt som mulig, det som ligger under de mer eller mindre materielle og antropomorfiserte beskrivelsene.»


Med hensyn til sjelens tilstand etter partikulærdommen, lærer Den ortodokse kirke det følgende: «Vi tror at de dødes sjeler befinner seg i en tilstand av fryd eller pine etter deres gjerninger. Etter de skilles fra kroppen, går de umiddelbart over til enten glede eller sorg; men de føler ikke fullstendig velsignelse eller fullstendig smerte. For fullstendig velsignelse og fullstendig pine motter en etter alles Oppstandelse, da sjelen gjenforenes med legemet den tidligere levde i dyd eller synd» («Encyclical of the Eastern Patriarchs on the Orthodox Faith, del 18»). Derved skiller Den ortodokse kirke mellom to forskjellige tilstander etter partikulærdommen: én for de rettferdige, en annen for syndere; med andre ord, paradis og helvete. Kirken anerkjenner ikke den romersk-katolske læren om tre tilstander: 1) velsignelse, 2) skjærsilden, 3) gehenna (helvete). Navnet «gehenna» brukes generelt av kirkefedrene om tilstanden etter Dommedagen, da både døden og helvete vil kastes inn i «ildsjøen» (Åp. 20:14-15). Kirkefedrene, med grunnlag i Guds Ord, antar at syndernes pine før Dommedagen har en forberedende egenskap. Denne pinen kan svekkes og til og med fjernes ved Kirkens bønner («Encyclical of the Eastern Patriarchs», del 18). På lik måte, holdes de falne ånder i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag (Judas 5, 6; 2 Peter 2, 4).

Oversatt fra: Protopresbyter Michael Pomazansky, Orthodox Dogmatic Theology, Platina, CA: St Herman of Alaska Brotherhood, 2009, s.332-335.

torsdag 3. mars 2016

Et sant åndelig liv innebærer alltid vansker og sorg

av f. Serafim (Rose) av Platina


Ikke vær alt for bekymret over hvor fattig din åndelighet er – Gud ser dette, men av deg forventes det at du setter din lit til Gud og ber til Ham så inderlig du kan, om at du ikke faller inn i fortvilelse, og at du strever med den styrken du har. Hvis du noen gang begynner å tro at du er åndelig «velstående» - da kan du være sikker på at du ikke er det! Et sant åndelig liv, selv på det mest elementære nivå, innebærer alltid lidelse og vansker. Derfor burde du fryde deg i alle dine vansker og sorger.


Oversatt fra: Hieromonk Damascene, Father Seraphim Rose: His Life and Works, Platina, CA: St Herman of Alaska Brotherhood, s.799.
Nyere innlegg Eldre innlegg Start